Jeg er født i 1974, gift med en tålmodig mann med mange hobbyer, og vi har to voksne barn sammen. 

Jeg har hatt en trygg oppvekst med stor familie, og venner som har kommet og gått. Jeg har drevet med idrett og vært middels på skolen. Jeg er utdannet advokatsekretær og skade-oppgjørskonsulent, foruten EQ terapeut og coach. Jeg har «master» i realkompetanse og selvutvikling. 

De siste 32 årene har jeg hatt en trygg og givende jobb i staten. Svaret på A4- livet, med hund og stasjonsvogn… så jeg har absolutt ingen ting å klage over…  

«People-pleaser»

Til tross for A4-livet, har jeg mange ganger følt meg annerledes og ensom. Siden barndommen har jeg hatt et behov for å gjøre ting for andre, prestere, invitere, ta på meg verv og «fikse» andre. En såkalt «People- pleaser». Til tider var (er) jeg også en «besserwisser», og kunne gi råd uten at noen ba om det. 

Med årene ble jeg stadig mer sliten, og lei. Jeg hadde mye smerter og ble sinna for lite. Mine nærmeste gikk på tå hev rundt meg, i frykt for at jeg kunne eksplodere. Da jeg opplevde å ikke tåle de rundt meg eller regulere mine egne følelser, kunne jeg slenge med dører, kaste service i gulvet, eller bare dra avgårde. Jeg ville flykte fra alt jeg ikke hadde kontroll på. Jeg ble et menneske jeg ikke ville være. 

Quick fix

Jeg ble søkende etter svar, og noe/noen som kunne fikse meg, «der ute». Jeg har gjennomgått flere operasjoner, og gått på smertestillende (avhengig en kort periode), antidepressiva, diverse dietter, piller og trodd at såler med magneter kunne heale meg…. Alt med kortvarige resultat. For den indre uroen, usikkerheten og ubehaget, selvkritiske tanker og dårlige vaner, kom alltid tilbake. Bare ennå tyngre og mer selvdestruerende. En nedadgående spiral, til et meget mørkt sted.

Fristed

Arbeidsgiver har alltid tilrettelagt for meg, og jobben var et fristed for meg, da jeg opplevde det hektisk hjemme. 

På et tidspunkt, ba jeg om sykmelding fra familien min. En enorm skamfølelse, selvfølgelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra mine forutsetninger. Men det var ikke godt nok for familien min. 

Jeg ser nå at vi alle hadde trengt mer tilstedeværelse og hvile, og ikke streben etter å være med på alle arenaer. Men når alle andre klarte det (trodde jeg), så kunne vel vi klare det også… Det skapte et ubevisst indre stress.

Jeg så fram til mer ro i framtiden. Jeg var en framtidsoptimist; «Bare sommerferien kommer… Bare helgen kommer… Bare ungene blir store…»

Nå er barna store. Barna har flyttet ut. Og da de gjorde det, visste jeg ikke lenger hvem jeg var, for uten en sliten, sur, middelaldrende «kjerring» med smerter i ledd, hode, muskler, mage. Jeg hadde hjernetåke og var svimmel. Jeg følte på en konstant feberfølelse, uten at det verken var feber eller noe galt på blodprøver. 

Usikkerhet

Alle symptomer på utmattelse og et nervesystem i alarmberedskap kunne hukes av.  Blodprøver og undersøkelser var fine, og å snakke med psykolog hjalp litt. Men ubehaget og det indre stresset fortsatte, og jeg hadde en uro som tappet meg.  Det ble til en kronisk inflammasjon i kroppen, med symptomer av ulike slag.

Det ble skyldt på overgangsalder, men uten faktiske funn på det. Og jeg fremsto med et ordnet ytre. Da var det jo bare å ta seg sammen… igjen! Skjule tårene og gjøre mer av det jeg trodde var riktig og forventet av meg… 

Jeg følte meg verken forstått eller tatt på alvor, og følte meg feil. Jeg hadde dårlig samvittighet. Skam, frykt, sorg og sinne fylte meg. For å fjerne disse følelsene hadde jeg behov for å bevege meg og spise ofte. Dette tappet meg ennå mer. Som en «desperant» som sugde energien ut av meg (Harry Potter), lå jeg etterhvert og duppet på batterinivå rødt. 

Jeg forsøkte å ta meg sammen, men kroppen skrek. Jeg orket ikke lenger å være sosial. Jeg var sur og lei, og sammenlignet meg med «alle andre» som fikk til «alt». Det var alt eller ingenting. 

Et offer i «Jammerdalen»

Jeg så ikke lenger egen verdi, og jeg stilte spørsmålet med meningen med livet. 

Jeg gikk inn i offerrollen, og skyldte på andre for mine plager og min indre uro. I offerrollen er det lite hyggelig å være. 

En mørk sky hang over meg, og jeg hadde en bitterhet som spiste meg innenifra. Det ga meg bekymring og usikkerhet. Og en nedadgående spiral i «Jammerdalen».  

Hva gjør du med det?

En venninne spurte meg, da jeg klaget på mitt mørkeste; 

«Hva gjør du med det?» 

Det ble et vendepunkt. 

Jeg trengte å ta personlig ansvar, for å få det bedre. Jeg fikk tips om kurset til Bjørg Thorallsdottir «Destinasjon Glede». 

Ett ettårig kurs med bevisstgjørende refleksjoner av egne valg, for å få mer glede i livet. Et kurs med mange bidragsytere og gode verktøy for alt fra mat og helse, til økonomi og meditasjon. 

Egoistisk eller autentisk?

Med små steg har jeg funnet tilbake til meg selv og egen verdi. Jeg har tatt meg selv på alvor, lyttet til og satt ord på mine behov og mine grenser. 

Noen sier denne reisen er egoistisk…. 

Jeg sier tvert om! Om ikke jeg har det bra, har heller ikke de rundt meg det bra. Det har jeg jo virkelig følt på kroppen. 

Å være bevisst egne behov, og valgene som tas da, gir energi. Og det gir ringvirkninger. Egentid og egenkjærlighet gjør frisk, for å kunne være tilstedeværende for andre. 

Er det egoistisk? 

Forventninger og tilbakefall

Jeg kan fortsatte komme ut av kurs, i eget verdikompass. Blant annet når jeg vil for mye og presser meg i det jeg tror jeg «MÅ» gjøre, eller det jeg tror forventes av meg, eller krav jeg setter til meg selv. Gamle mønster kan være vonde å vende, men det er mulig å endre. 

Det er mitt ansvar som voksen å kjenne inn, for å bli bevisst valgene jeg kan ta, for å få det bedre. Og det positive i dette, sånn er det faktisk for deg også! For alle voksne faktisk. Det er mulig å få det bedre, med gode hverdagsvaner. Endring begynner med hver og en som er voksen nok til å ta ansvar. 

Takknemlighet

Det er ikke alt eller ingenting. Det er behovene som kroppen sier i fra om. Her og nå. For egentlig så vet du, ikke sant?

Det er alt fra; 

• søvn 

• hvile

• stress

• nærhet

• aktivitet

• utvikling
  

• kosthold

• økonomi

• relasjoner

• takknemlighet 

Takknemlighet tar plassen til bekymringer, har du lagt merke til det? 

Verdier, behov og grenser

Da jeg begynte å bearbeide mine opplevelser, fant jeg noen grunnleggende verdier. De verdiene begynte jeg å navigere etter. Det som var viktig for meg, ble riktig å følge. Og det ble da reisen tilbake til meg selv, for å bli autentisk. 

Når jeg nå sier våger å si nei, når jeg normalt kunne si ja i frykt for å ikke bli likt, da begynte endringene. Når jeg står opp for meg selv og mine behov, og prioriterer valg etter verdiene mine, så kommer energien. Og integriteten.

Nå ser jeg hva som er viktig, og undrer meg i behovene til mine relasjoner. Jeg kan speile behov. 

Ønske om å forstå, utvikle meg videre og lære bort

Med små steg, terapier, refleksjonsoppgaver, bevisstgjøring, innsikt, kosthold, tibetanske riter, hvile, aktivitet, med mer, så kom energien tilbake.

Jeg kom tilbake i full stilling ni måneder etter at jeg startet på selvutviklingsreisen. Da ville jeg også lære mer av hva som skjer når vi faktisk bearbeider opplevelser, og egen historie. 

Jeg startet på EQ Institute i januar 2023, og ble ferdig utdannet EQ- terapeut i desember 2025. Jeg ville også forstå hva som skjedde ned på cellenivå, når vi starter med bearbeidelse av opplevelser i egen historie, og tok coach utdanning, våren 2025 ved Active Education / UINN. I august 2026 ble jeg instruktør i tibetanske riter ved Senter for livshjelp, hos Audun Myskja.

Jeg har fått en motivasjon til å hjelpe andre ut fra unnskyldninger, begrensende og utmattende mønster, til bevisste valg og gode hverdagsvaner. Gode hverdagsvaner som gir energi og ringvirkninger i relasjoner. 

Jeg er fremdeles lærling i livet, og kan fortsatt gå på en smell, gjøre feil, si feil og dumme meg ut. Jeg dømmer meg ikke selv i det, for jeg vet det handler om min iver etter å bidra, hjelpe og lære. Nå er jeg undrende, og spør; 

«Hva kan jeg lære av dette?». 

Den som vil, får det til. 💫