Trygge barn blir trygge voksne- og trygge voksne gir trygge barn
Om du ikke er tilstedeværende i deg selv eller kjenner hva som er riktig for deg, hvordan skal et barn kunne finne seg selv i denne usikkerheten? Når et barn verken blir møtt på behov, følelser eller opplever å bli sett eller hørt, da kan det bli vanskelig å utvikle seg.
Begrensningene som lese- og skrivevansker vil kunne oppstå. Usikkerheten og uroen vil vokse. Følelsen av å være ensom og annerledes kan finne grobunn.
Jeg tror mange foreldre opplever utfordringer i møte med skole og lekser.
Hvordan vil du møte barnet ditt, når det har utfordringer på skolen? Opplever du noen følelser du finner ubehagelige, og hvordan kommer disse til uttrykk i møte med barnet ditt?
Vil du gjøre noe med det?

Savner du motivasjon?
Hvor finner du motivasjonen for å utvikle deg selv, og lære deg nye ting? Eller la meg stille spørsmålet på en annen måte; når stoppet du å utvikle deg, og å undre deg over livets mysterier?
Kan det ha vært da du var barn, under skoletiden? Hva handler det om?
Begrenset utvikling
Mange voksne har en holdning til eget liv som; «Sånn er jeg bare!», «Du vet, jeg har jo disse plagene mine!», eller «Jeg er for gammel!». Og med det er egentlig motivasjon for utvikling og læring noe fraværende. Eller i hvertfall blitt glemt. For det er mulig å finne tilbake til egen drivkraft.
Jeg er redd flere av oss ble fratatt den utviklingen vi var på vei mot, allerede i barnehagealder. Med ubevisste ord og handlinger fra usikre og bekymrede voksne, kom begrensningene snikende.
Falsk identitet og unnskyldninger
Den identiteten du tilvenner deg som barn, i møte med foreldre, lærere, andre elever og besteforeldre, det blir grunnmuren for valgene du tar, ut fra de sannhetene du bærer på.
Holdninger fra foresatte og relasjoner i ditt miljø, kan bli til ubevisste begrensninger i ditt eget liv. De er ikke nødvendigvis riktige for deg, og du kan ta valg som du verken er stolt av, eller vil gi videre til egne barn. De kan faktisk begrense utviklingen, mulighetene og relasjonene dine.
Etter hvert som du blir eldre kan du også begynne å unnskylde deg, med sannheter du fikk som barn.
«Jeg er håpløs!» «Jeg er ingen leser!», «Jeg er så klønete i idrett!», «Jeg hater å skrive!», «Jeg kan ikke lage mat!»…. En selvkritisk dommer som begrenser valgene du kan ta hver dag, for å bli god i det du ønsker og vil.
Gjør gjerne en refleksjon rundt dette;
- «Hvem sin sannhet er dette?»
- «Er det sånn du vil ha det?»
- «Hva kan du selv gjøre med dette?»
Forebygge
Jeg tror at vi trenger å forebygge disse begrensningene, allerede som små barn. I tiden mellom 0-7 år er vi mest formbare, og mulighetene for å bygge selvfølelse og selvtillit stor.
Men slik verden er blitt i dag, trenger vi å starte med de voksne. Det er kun de voksne som har det fulle og hele ansvaret, for å vise barna de muligheten de har, potensialet og den versjonen de kan og vil bli. Jeg sier ikke at alle barn kan bli alt de vil, men det vet barnet selv. For det vil velge sin vei, om det får muligheten.
Barn som har utforskende øyne, trenger å bli møtt i mulighetenes valg. De trenger perspektivene til de trygge voksne. Når trygge voksne har tillitt til barnet, så føler det også trygghet i at egne valg er riktige. Det trenger støtte, i form av gode holdninger, veiledning, undring og ikke-dømmende blikk.
Både blikk, holdning og stillhet er språk. Det tolker barn, og tilpasser seg nettopp det. Er du bevisst eget språk?
Hvordan?
For å trygge og forebygge det som etter hvert ble begrensninger, og da også utviklingen i eget liv, kan du se på. Hver og en av oss som voksen, også du, vet sånn innerst inne, hva du selv hadde trengt som barn.
Du har sannsynligvis selv begrenset ditt potensiale, og en bedre versjonen av deg selv, i det du tolket noe noen sa, gjorde, eller ikke gjorde. Nettopp fordi du kan ha blitt møtt med et dømmende blikk, stillhet eller holdningen «Hvem tror du at du er?».
Du trenger da å møte deg selv som barn, for å bygge selvfølelse igjen. Med en du stoler på. For det positive er at hjernen vår er formbar i hele livet.
Tidligere holdninger og mønster kan bearbeides og gjøres noe med. Hos noen ligger dette dypere enn hos andre, men det er mulig når du vil få til forandring. Det er håp, om du har trua.
Bearbeide
Hva hadde du trengt som barn?
Ved å bearbeide og se på din egen historie med usikkerhet og tvil, vil du komme dypt inn til det du vet er sant for deg. EQ terapi er en måte å se på dette, for å kunne møte og forstå, både deg selv, og dine relasjoner med undrende blikk.
Dine behov og hvordan du faktisk hadde ønsket å bli møtt, det vet bare du. For å bli trygg.

De store spørsmålene
Hvordan få trygge voksne?
Hva skal til for å snu utviklingen?
Hva trenger disse «vanskelige» barna egentlig?
Hvordan kan voksne vise vei for generasjonene av barn som kommer etter?
Hvordan bygge trygghet og gi barna mestringsfølelse, slik at de står trygt i seg selv?
Hvordan kan du utvikle deg, for å tåle barn som trigger/utfordrer deg? For hvem og hva handler det egentlig om?
Tilstedeværelse
Barn trenger tilstedeværende og trygge voksne. Voksne som ser, lytter og forstår.
I øyeblikket.
Jeg tror faktisk at de fleste foresatte er tilstedeværende den aller meste av tiden med barna sine. Det er dessverre begrenset med tid vi har med barna, når de er småbarn. I dagens hektiske samfunn, tror jeg mange foreldre både forsøker, og ønsker å møte barna sine på en god og vennlig måte, og oftes gjør de det. Takk og lov!
Som våre egne foreldre har gjort så godt de har kunnet, som deres foreldre gjorde, forsøker også vi det. Hensiktene er gode. Men det hender nok dessverre at vi ikke strekker til. Nettopp fordi vi alle er unike og har ulike behov.
Det er også et enormt press fra samfunnet, av hva som forventes av oss. Vår eksistens blir betinget. Av hva vi skal følge med på, gjøre og prestere, for å «liksom» bli akseptert og anerkjent.
Et paradoks, mener jeg, for dette koster samfunnet mye.
Når barna vokser opp med slike betingelser, så blir de jo ikke akseptert for den de er. Og følelsen av å ikke strekke til, vokser. De forsøker alt de kan, og naturlig nok blir de slitne, opplever ikke mestring, får bedragersyndrom. For noen kan ulike avhengigheter oppstå, for å døyve de ubehagelige følelsene av utilstrekkelighet som skaper usikkeret. De faller utenfor og reparasjoner av gamle traumer koster. For noen starter dette tidlig. For andre i godt voksen alder, og ved ulike overganger i livet.
Vi kan forebygge, for å minimere kostnadene.
Mangfold av ulikheter
Hvordan møter du eget barn?
Å ha tålmodighet og vise ro, uten å bli stresset, kan jo være en måte. Alle har forskjellige måter å være i verden på. Vi trenger trygge voksne som tåler å møte mangfoldet av ulikhetene. Særlig i barna.
«Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.» sitat tilskrevet Liv Berit Heimstad Tønnessen (1996)
I jungelen av alt stresset som «må», «skal» og «burde» gjøres, og i frykt for å gå glipp av alt som skjer «der ute», så tror jeg det går på bekostning av det barna faktisk trenger.
I tillegg til disse forventningene, så er du kanskje en fremtidsoptimist også?
«Bare det skjer… da blir det bra.» Og så går du på autopilot, uten å være bevisst det du sier og gjør i øyeblikket, i påsyn av barna. Da kan både skam og dårlig samvittighet oppstå. Og så sammenligner du deg kanskje? Du forsøker å fylle «alle andre» sine sko, i stedet for å kjenne hva som er riktig for deg, her og nå. Og da blir du usikker. Og når du er usikker, så står du ikke trygt i deg selv. Og vet du, det merker barnet. Et barn som forsøker å speile seg i egen utvikling.
Når du ikke er autentisk, men tar på en maske eller fasade, da kan barnet også påta seg en rolle, for å tilpasse seg deg. Og for å ha tilhørighet. Dette blir en arvesynd. Og så blir det igjen en ubalanse i relasjonene. Det blir en energi med usikkerhet i rommet. Har du kjent på det?
Rollespillet og fasadene kan brytes, når du blir bevisst og våger å ta steget ut av uvanene.
Er det deg?
Bearbeide egen historie
Vi trenger å våkne. Vi kan ikke lenger sette krav til barna, før vi har funnet oss selv i dette kaoset av forventninger. Vi trenger å stå opp for oss selv, for å forstå at vi alle er forskjellige. Du er en del av dette mangfoldet i verden.
Når du selv får bearbeidet egen historie og forståelsen for egne behov, før og nå, da kommer det helt naturlig å undre deg i hva hvert eneste enkelt barn også har behov for, for å kunne utvikle seg. I sitt tempo.
Hva, når, hvordan og hvor vil falle naturlig for den enkelte, i det barnet blir tålt, og i forståelsen for behovene barnet har, i øyeblikket.
Når du tør å undre deg og spørre; «Hva mener du? Jeg lytter til deg. Jeg ser du er sint/lei deg/skuffet/glad/redd. Vil du forklare meg? Vil du høre hva jeg tenker?»
Om forståelsen uteblir og behovene overkjørt med dårlige holdninger som «Ta deg sammen! Ingen føler sånn! Det er ikke noe å gråte for! Dette burde du forstå nå!», da tror jeg at motstanden i barnet vil vokse og utviklingen begrense seg. Og følelsen av uro, frustrasjon, adferdsvansker, usikkerhet og spørsmålet om det er noe galt med barnet, kan oppstå…
Og da er vi i gang. I gang med å forsøke å fikse et barn som har svarene i seg. Er det deg?
Få EQ inn i barnehagen
For å få til dette arbeidet, og denne utviklingen, slik at ferdigheten i skolen skal bli bedre, trenger vi flere voksne mennesker som har bearbeidet egen historie, egen uro, usikkerhet, ensomhet og annerledeshet. Uten å bli fikset av noe ytre. Men som har fått tryggheten fra det indre. Fra i å bli tålt for det mennesket hen er.
Vi trenger voksne- voksne, som tåler og er trygge i seg selv. Slik at barna kan bli trygge på at de blir tålt av den voksne i sin sårbarhet, med sine behov, opplevelser og følelser.
Trygghet handler om å bli tålt for det som blir sagt og gjort, med veiledning om det skulle være feil. For vi kan alle gjøre feil, og da også lære av feil. Det er jo slik vi alle utvikler oss.
Når vi snubler som barn, så reiser vi oss opp igjen… med støtte. Det er lov å snuble i livet. Det gir oss erfaring og utvikling. Og bli holdt i sårbarheten, ærligheten og åpenheten. For barn er ærlige og åpne, helt til de ikke blir møtt i dette. Da holder de det inne. Og da kommer usikkerheten og uroen.
Vi trenger alle å bli tålt i sårbarheten. I nærhet. Omsorg. Tilstedeværelse. Tid. Tålmodighet. Trygghet. Ro. Og ubetinget kjærlighet.
«Holder du det inne, holder du ikke ut.»
Forebyggende drivkraft med emosjonell intelligens (EQ)
Barn trenger å bli tålt for den de er. De kan ikke dette livet eller denne verden, før de blir veiledet i den.
Barn trenger voksne som trygger og veileder, møter og forstår. I tilstedeværelsen og i øyeblikket. Det vil samfunnet tjene på i framtiden.
Trygge barn med god selvfølelse, blir trygge voksne. Trygge voksne ser muligheter og tar bevisste valg og fortsetter å utvikle seg, og møter barn på samme måte. I forståelsen.
Det skal være gøy å lære, og utvikle seg. Det gir drivkraft, glede, mestring og meningen.
Og trygghet i relasjoner. Ser du ringvirkningene?

