«Sinna foreldre får utrygge barn»
Det trenger ikke nødvendigvis bli sånn. Men sinna foreldre gjør ikke barn godt. Barna vil tilpasse seg og sannsynligvis bli utrygge som voksne. I lys av de dårlige resultatene norske elever gjør på Pisa- undersøkelser, og enkelte «voksne-barn»* sine utblåsninger i media, trenger vi å rette søkelyset på hvordan vi kan forebygge. Hvordan trygge barna for best mulig læring, utvikling, kreativitet og undre oss i mulighetene barna ser?
*(«voksne-barn» er det vi på EQ institute kaller de som ikke har bearbeidet sin historie eller har sett hvor sinne, frykten eller andre ubehagelige følelser kommer fra. De som har bearbeidet sin historie, og begynt å ta seg selv på alvor, de kaller vi «voksne-voksne».) Jeg har selv gått fra sinna mamma, til å bli en tryggere voksen for mine barn. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde vært en «voksen- voksen» for mine barn, da de var yngre…
Hva handler dette om?
Alle foreldre gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Dessverre er det ikke alltid godt nok for barna. Å ha selvinnsikt og være ydmyk nok til å innse at egen oppførsel kan ha satt noen begrensninger i oppveksten for generasjoner som kommer etter oss, tror jeg vi alle trenger å ta inn over oss nå. Jo før, jo bedre, slik at vi kan gjøre noen tiltak.
Det er ikke snakk om å skylde på eller se på feil, selv om det muligens er en systemsvikt. Et system som vil ha «alle barn» i samme boks. En boks som begynner å bli litt for liten, til å romme behovene hvert enkeltmenneske har, og følelsene hver og en av oss har. For vi kan virkelig ikke komme unna behovet for å snakke om følelsene.
Forebygging koster mindre enn reparasjon
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen! Og nå er det på tide å gjøre det vi skulle ha gjort for mange generasjoner siden.
Det er nettopp å overse følelsene våre, og oppelvelsene i vår historie som begrenser oss, og som gjør oss syke. Jeg velger faktisk nå å snakke om alle. For alle er født følelsesmennesker. Er det noen som med hånden på hjertet, ikke ble berørt da VM feberen og euforien lå over landet? Eller sorgen da vi mistet vår kjære Kong Harald? På Slottsplassen møttes vi i glede og i tårer. Vi hadde et samhold og opplevde noe som var større enn oss selv. Og alle følelser ble da akseptert. Om du ikke kjente på en eneste følelse i denne forbindelse, så ønsker jeg kontakt med deg. Til forskning.
Alle mennesker trenger å bli sett, bli hørt og bli tatt på alvor, for å kjenne at de har potensiale i seg, for å kunne lære og utvikle seg, til det mennesket det vil og er ment å være.
Vi må først og fremt starte med å ta barna på alvor. Vi er nødt til å begynne å forebygge, ved å ta hvert enkelt menneske på alvor, og se verdien i det dette mennesket har å by på og berike verden med. Vi må undre oss.
Refleksjon
Hva hadde du trengt som barn (0 - 6 år), for å utvikle deg og gjøre det du kjente var riktig for deg?
Har du hatt dette spørsmålet litt sånn i underbevisstheten;
«Tenk om jeg hadde tatt den muligheten?» eller «Hva om jeg bare hadde….?»?
Hva begrenset deg i å ta muligheten og utvikle deg som du ønsket, den gang?
Hva kan du gjøre med det i dag?
Uregulerte voksne
Når vi som barn blir begrenset når vi forsøker å si i fra, eller vise ekte følelser med sinna foreldre, frustrerte og uregulerte lærere eller andre autoriteter som ikke er autentiske, så tilpasser vi oss den «perfekte» boksen som systemene vil ha oss inn i. Vi føler oss da automatisk mindre verdifulle, når stemmen vår ikke blir tålt, eller følelsene blir sett på som feil.
Vi tilpasser oss og begrenser følelsene, og da oss selv, for å ha tilhørighet. Og da stopper utviklingen og ønsket om å lære, som barn. Vi tør ikke nevne mulighetene vi selv ser, når vi blir begrenset til «komfortsonen». Komfortsonen blir trygg, for her har vi kanskje fått ros for å bli? Flink pike som satt stille, tok ansvar eller hjalp til, eller en gutt som ikke gråt og gjorde som pappa sa? Og da ble ikke de voksne sinna. Da var det plutselig trygt. Det ble trygt å begrense seg. Gjøre seg mindre, og holde følelsene nede. Legge lokk på de.
Refleksjon
Hva har du brakt til bords til dine barn, som ikke nødvendigvis var det barna dine hadde trengt? Hvordan har det begrenset de, i deres utvikling? Hvordan har du prioritert tid med de, versus egne behov for karriere eller venner? Hva er viktigst i ditt liv? Hvem er viktigst i ditt liv?
Psykisk uhelse
Jeg er ikke i tvil om at vi alle har gjort så godt vi har kunnet, men etter et hjernestyrt system, og ikke etter det vi som enkeltmenneskene faktisk trengte. Når vi begynner å se enkeltmenneskene som hele mennesker, med føleleser og behov, og at vi da er mer enn effektive og prestasjonsstyrte roboter, da får vi vel kanskje bedre psykisk helse også? Og kanskje er det ikke verken eller, men kombinasjonen av å se helheten i «hjerne - og hjerte» som trengs? For ikke å glemme magefølelsen vår. For den har du kjent opp til flere ganger, eller?
Når vi opplever å ikke prestere som forventet av systemene vi vokser opp i, og alle pekefingrene som skal mene og kreve noe, så blir vi syke. Vi får psykisk uhelse, og produktiviteten, effektiviteten og kreativiteten går ned. Vi kan da begynne å søke etter diagnoser, for noe galt må det vel være? Når vi ikke presterer som vi gjorde før, og stadig føler oss utenfor og utmatta, da kommer kanskje følelsen av å være annerledes og ensom.
Ivaretatt med begrensninger
For noen kan diagnosene også bli en begrensning.
Er det ikke rart, hvordan noen absolutt ikke lar seg begrense av diagnosene sine, men i stedet fortsetter å utvikle seg og se mulighetene? Jeg undrer meg, hvordan ble disse møtt som barn? Kanskje hadde de «voksne-voksne» rundt seg, og et system som ivaretok behovene i større grad? Jeg bare spør.
Vit at det er mulig å gjøre noe med disse begrensningene. Ikke med å se på hva vi har gjort feil, eller burde vært gjort annerledes. Men ved å se på hva vi kan gjøre, her og nå. Ved å møte følelsene våre, se behovene, kjenne etter verdiene våre og sette grenser. I det dukker mulighetene, kreativiten og utviklingen opp. Når vi blir akseptert for den vi er, med alle følelsene våre, og blir tålt for det, så vokser vi, når vi føler oss ivaretatt.
Vi kan alle starte i dag, ved å bearbeide egen historie og ta nye valg. Ikke bare for oss selv, men for egne barn og generasjonene som kommer. Å sette ord på behov og grensene som kommer med de, trygge og ivareta, det gir ringvirkninger.
Nå er tiden for å rette søkelyset mot forebyggende arbeid, for å få bedre resultat i skolen, og med det bedre psykisk- og fysisk helse!
Ingen er diagnosen sin. Det er mennesker med behov. Av gode grunner.
Vi trenger ikke sinna foreldre som «shamer», vi trenger voksne som ser, lytter og tar barna på alvor. Voksne som er «voksne- voksne», og som ivaretar både egne, men også barnas behov og grenser.
Siste spørsmål;
Har du noen gang kranglet med et barn, eller noen andre, og følt at du ble 5 år igjen? Da møtte du kanskje ikke vedkommende som en voksen, men som et sinna og frustrert barn?
Hva handler det om?
Kjære Sanna, om du vil se på egen historie og hva du hadde trengt som barn, så håper jeg du tar kontakt. Å anerkjenne behov hjelper litt, å bearbeide historien din bevisstgjør valgene du kan ta for å utvikle deg videre, og få gode hverdagsvaner. Det gir ringvirkninger.