Plassen som rommer deg

Slottsplassen har rommet mange følelser i sommer. Fra fotball-VMs stormende glede og jubel til sorgens stillhet og tårer etter Kong Haralds bortgang. Flere ganger denne sommeren har vi samlet oss som ett folk. Vi fant et sted som rommet følelsene våre – i hver ende av skalaen.

Samhold i følelsene er aksept for dem

Jeg mener vi er heldige. Vi har muligheten til å møte opp og være sårbare sammen når noe stort skjer. Vi kan le, ro, juble og gråte uten å føle oss dømt eller satt i bås.

Vi blir en del av noe større enn oss selv. I samholdet blir følelsene våre tålt og akseptert.

Likevel dukker noen spørsmål opp:

• Hva skjer når vi går tilbake til hverdagen?

• Blir vi møtt med den samme aksepten når vi opplever sterke følelser alene? 

• Har alle noen som møter sorg, frykt, sinne, glede og usikkerhet med forståelse – uten å dømme eller avvise? 

• Eller sitter noen igjen med en følelse av ensomhet og annerledeshet når følelsene banker på?

Bygdas blikk

Midt i september så jeg forestillingen «Prosjekt Prøysen». Der fikk jeg møte både kjente og mindre kjente, og mer melankolske tekster fra Alf Prøysens forfatterskap. Kanskje er det rart å dra en sammenligning til VM og kongens bortgang, men igjen dukker disse følelsene opp, da.

Følelsene knytter hendelsene sammen.

Som flere forfattere før og etter ham, skrev Prøysen om mennesker som viser sårbarhet, men som møter avvisning eller sosial ydmykelse fra omgivelsene. De føler seg angrepet og beskytter seg ved å trekke seg tilbake.

Følelsen av å være annerledes eller alene kan vokse når man ikke blir møtt eller tatt på alvor. Og uvaner og avhengigheter kan komme snikende.

Når mennesker blir stigmatisert, latterliggjort eller bærer på skam, kan et helt bygdesamfunn holde liv i gamle tragedier gjennom sladder og fordømmelse.

«Prosjekt Prøysen» løfter fram historiene om misforståtte, utstøtte og ensomme mennesker. Slik jeg opplevde det, handlet det om mennesker som forsøkte å være ekte i sin annerledeshet. I forestillingen møter vi blant andre «'n Børe» og «'a Florense» – mennesker som opplevde utenforskap og bar på skam.

På scenen dukket dette spørsmålet opp:

«Hvem sin skam er det egentlig?»

Er budskapet i Prøysens fortellinger egentlig så annerledes enn tiden vi lever i nå?

I SoMes og mediers «pekepålek» har jeg ofte tenkt at dette er ganske likt gapestokken fra gamle dager. Vil vi noen gang kunne lære?

Finn trygghet og tillit

Vi trenger alle noen å snakke med – noen som tåler sårbarheten vår, i det ekte og autentiske, og ikke avviser det som skjer på innsiden.

Å finne trygghet og vise tillit til et annet menneske når du føler deg alene, kan være skummelt. Enten du er kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Særlig når du kjenner på at ikke alle på Slottsplassen føler det samme som deg.

Du trenger ikke stå alene

Vit at du ikke er alene. Det er mulig å finne en trygg havn i bølgene av tanker og følelser – og å forebygge uheldige uvaner.

Når du setter ord på det som skjer i deg, kan det vonde miste noe av kraften sin. Det kan være klumpen i magen, presset i brystet eller gråten som presser i halsen.

Når du blir møtt av noen som tåler det du forteller, kan det også bli lettere å romme deg selv – og det som skjer i deg. Da begynner du å bygge helse igjen. 

Har du det vanskelig, ta steget og kontakt en du har tillit til. Det er mulig å få det bedre.