En bjørnetjeneste

Jeg kjenner på en sorg over at jeg i flere situasjoner har frarøvet barna mine muligheter til selv å utvikle seg, fullt og helt. Jeg har frarøvet de valg de selv kunne tatt i utfordringer, opplevelser og situasjoner de selv trengte å finne løsninger på, for å vokse og bli robuste i møte med den store verden. Selvfølgelig ikke med ond hensikt, men fra mitt ubevisste behov for kontroll. Et behov for ansvar, og tilknytning. Da barna flyttet ut, og jeg ikke fikk mine behov dekket, mistet jeg meg selv. 

Kontrollbehov

Jeg har innsett at jeg flere ganger har stormet inn for å hjelpe og fikse, ordne og ta kampen både for barna mine og andre. Som barn, kone, mamma, fagforeningsleder, kollega, trener, pårørende og venninne…. Jeg har påtatt meg mange masker i rollene, og der og da følte jeg meg tilnytte og verdifull. Kjørte hit og dit, planla, arrangerte, inviterte, feiret, handlet, dugnad. Ut fra mine forutsetninger, var det av gode hensikter jeg gjorde det. Og det var veldig gøy til tider. Det ga både glede og fine opplevelser. Ved siden av jobb, er det helt utrolig å se hva jeg klarte i løpet av et døgn. Jeg ser nå, med noen flere år bak meg og mer selvinnsikt, at det faktisk var et kontrollbehov. Dog ubevisst, og i beste mening på samme tid. Men kroppen min, den har faktisk sagt i fra, hele tiden! 

Jeg hører stadig; «Det er jo bare sånn det er. Dette hamsterhjulpet er vi jo alle i. Ta deg sammen! Slutt å klag!» 

Refleksjon - skriv ned det som kommer til deg og les gjerne høyt for deg selv

Kan du kjenne deg igjen i noe over? 

Må det være sånn? 

Har du kjent noen symptomer fra kroppen, når du selv har løpt i hamsterhjulet? 

Hva gjør det med de rundt deg, når du tar oss sammen? 

Hender det du «eksploderer» i sinne, eller blir trist av at ingen ser deg? 

Magefølelse

Jeg ser i dag at det i flere sammenhenger har vært en bjørnetjeneste, for mine relasjoner.  I mange situasjoner, så hadde de trengt noe annet, enn å bli fikset for. Og for meg selv, var mønsteret en nedadgående spiral, som sakte med sikkert tappet meg for energi og ga meg symptomer i muskel- og skjellet, som igjen utløste sykemeldinger. Dessverre hadde ikke jeg språket til å uttrykke mine behov, og av og til kunne jeg eksplodere, bli sinne og jeg gikk inn og ut av depresjoner. Foruten kroppen min som ropte stopp, så ser jeg også nå at magefølelsen min sa i fra, flere ganger. 

Har du vært et ja- menneske hele livet, så vil kroppen til slutt si stopp. Nok er nok! 

Jeg er nokså sikker på at mange av mine psykiske og fysiske helsplager kunne vært unngått, «hadde jeg bare visst!», eller om jeg hadde lyttet mer inn til magefølelsen min. Men jeg vet bedre nå. Og det er jeg takknemlig for. At jeg ikke kunne være i ro, handlet om at jeg så på meg selv som lat, om jeg ikke var i aktivitet. Det var min sannhet, og ble mitt energitappende mønster. Jeg tror ikke jeg er alene. Jeg tror faktisk vi er flere generasjoner med fiksere. 

Refleksjon - skriv gjerne ned det som kommer til deg og les høyt

• Har du kjent den magefølelsen, og selvkritikken som kommer i dragsuget? «Hvorfor sa jeg ja? Jeg «burde» jo sagt nei!»
  
• Hvem er du, når du ikke presterer, er på, gjør, fikse?
• Hvem er du når du bare er, i ro?
• Klarer du å være i ro? Og om ikke, hva handler det om?
• Er du redd for å ikke bli likt? 
• Har du «språket» til å klare å si i fra på en god måte, før det går for langt?

Egoistisk 

Jeg innser at jeg faktisk har frarøvet barna, og andre, deres muligheter til selv å utvikle seg. Ikke i alle situasjoner, men i mange. Muligheter til at de selv kunne kjent på og tatt valg i utfordringer de selv sto i, i deres liv. Opplevelser de selv trengte å finne løsninger på, for å vokse og utvikle seg, i møte med egne følelser og behov. Samtidig har jeg i andre situasjoner forventet og satt krav til de, som de som barn ikke var modne nok til å ta. Ansvar som kun er de voksne sitt å eie. Jeg har gitt barna ansvar, som jeg som voksen hadde trengt å ta for de. Det skal ikke være enkelt… 

For jeg kjente jo ikke deres utfordringer på kroppen, verken opplevelsene de sto i eller følelsene. Jeg kjente bare det som skjedde i meg. Og da fikset jeg jo ut fra mine behov, og tok valg jeg mente var riktige for meg. Jeg lyttet ikke til deres behov, og tok de ikke på alvor, men overlot ansvar, og frarøvet de valg og muligheter for å lære og vokse. Jeg var ikke tilstedværende og ble hodestyrt, og overkjørte dem da jeg antok at jeg «visste hva som var best!» (When you assume, you make an ass out of u an me!)

Jeg tenkte jeg hjalp og var til nytte, og «det var jo på ingen måte egoistisk»… men egentlig, sånn sett i ettertid, så var det jo faktisk det. Egoistisk! Det var mitt ego som «måtte» ha kontroll og overstyre, delegere ansvar som ikke var mitt å delegere, men mitt å ta. Personlig ansvar for mine behov, slik at barna kunne lære å ta personlig ansvar for sine valg. 

Når jeg forsøker å løse andres problemer, tar jeg fra de myndighet og troen på deres egne meninger og evne til vurderinger. Tryggheten i troen på seg selv forsvinner, når andre overtar styringen. Og vet du, da blir også avstanden i relasjonen større. Den andre kan føle seg overkjørt og liten, og vil sannsynligvis trekke seg mer og mer unna. Kanskje fordi hen føler seg overkjørt, avvist og lite verdifull, når egne meninger og følelser ikke blir møtt eller tatt på alvor?

Refleksjon - skriv gjerne ned det som kommer til deg og les høyt etterpå

• Er du fikseren eller offeret? Eller kanskje begge deler? 

• Har du den siste tiden tatt ansvar for andres følelser og valgt eller gjort opp meninger for noen andre etter ditt eget behov? 
•  Eller; 
  
• Har du følt deg avvist når du forsøkte å si din mening, eller satte ord på følelser? 
  
• Har du følt deg dømt i valg du kjente var riktig for deg, og begrenset deg i å faktisk ta valget, kommet med unnskyldninger eller skyldt på andre for at du er sliten?
• Hvem er du i møte med andre, og hvem vil du faktisk være?
  
• Hva gjør det med deg å reflektere over dette?
• Hva kan du gjøre, for å få det bedre? 

Å fikse - en flukt fra egne følelser

Jeg har innsett at det å fikse for andre og ta ansvar, det har faktisk vært en flukt fra meg selv. En flukt fra å ta tak i egne problemer, og det som handlet om meg. En flukt fra ubehagelige følelser. Og det er jo et selvutslettende mønster. Jeg følte meg verdiløs, om jeg ikke ordnet eller gjorde ting for andre. Min verdi lå i å prestere! Samtidig følte jeg meg til nytte, og god når jeg hadde kontroll og kunne ta styringen. Det var en mestring i det. Når jeg tilpasset meg og gjorde det jeg trodde andre forventet, da hadde jeg også tilhørighet. Om jeg ikke ordnet eller hadde ansvar og kontroll, så følte jeg meg ensom, annerledes og utenfor. Da barna flyttet ut, og jeg ikke trengte å styre for de, deres venner, foreldre eller lag lenger, så mistet jeg min verdi. Midlivskrise var et faktum. Trodde jeg.

Arvesynden

Etter 5 år på selvutviklingsreise, ser jeg verden med nye øyne, og jeg ser at vi er enormt mange fiksere, ja jeg vil påstå minst èn i hver familie. Vi er fiksere av gode grunner, fordi vi er i hamsterhjulet og forventningene om at det skal gå rundt, etter et visst mønster. For uten opplevelser som sitter i kroppen, er tidsklemma og samfunnskravene også gode grunner. 

Alle som én, tappes vi litt etter litt i ansvar, krav og forventninger. Vi blir utmattet, får symptomer og blir sykemeldte når energien over tid, går med til å ordne for andre, enten fordi vi tror det forventes, eller fordi vi har behov som går på autopilot. Vi kan stå og trippe og avbryte andre i setninger, fordi vi mener at vi vet hva den andre skal si. Tålmodigheten og tidsklemma gjør oss rastløse. Vi vil komme oss videre, så hjulet ikke stopper… Da kan vi faktisk gå glipp av noe viktig! Tål å stå i undring! 

Og i motsatt ende (les barna) blir det faktisk flere og flere som sliter med å ta egne valg og beslutninger, når de vokser opp. Rett og slett fordi noen av de viktige valgene og egne meninger for å vokse, er blitt tatt fra de, fra barndommen av. Mulighetene til å vokse på utfordringer, og ha en egen stemme og troen på dem selv, har blitt en hemsko i utviklingen. Selvfølelsen, selvtilliten, selvverdien, selvledelsen, og med det identiteten, har nesten forsvunnet, når «curlingforeldre» tar valgene. Vi snakker generasjon på generasjon her. 

Når troen på deg selv forsvinner, så forsvinner motet til å ta avgjørelser som utdanning, søke jobber, gå inn i forhold og stå opp for deg selv. Egenverdien og betydningen av å være til, kan stilles spørsmål ved. Det kommer som en overraskelse at du plutselig må ta egne valg når du blir voksen. Og da starter selvkritikken og dømmingen. Og den går i arv. 

Refleksjon - skriv gjerne ned det som kommer til deg og les høyt etterpå

• Har du i en samtale, tenkt mer på hva du skal finne på å si, enn å høre på det den andre egentlig sier? 
  
• Hvilke forutsetninger har barna egentlig fått i å møte utfordringer, når foresatte har tatt valgene, eller forventet noe barna ikke var modne nok for? 
  
• Kan du «plutselig» sette krav og forventninger til noen, som du har fratatt muligheten for egen vekst? Hva var egentlig barnas, partners, foreldre sine sannheter og hva følte og mente de egentlig? 
  
• Kan vi som voksne lytte mer til våre relasjoner, og vokse med de? 
• Hva kan vi lære av hverandre når vi er nysgjerrige på hverandre?
  

Balanse

Jeg vil påpeke at det ikke er alt eller ingenting, men at det i noen situasjoner kan ha oppstått opplevelser av å ikke bli sett, lyttet til eller bli tatt på alvor. Dette setter spor i enhver. 

Å finne balanse i å være en tilstedeværende «voksen voksen» som gir støtte, versus å å ta valg for andre ut i fra egne behov, er vanskelig.

Har du følt deg som om du var 5 år igjen? Om du selv ikke har bearbeidet egne opplevelser fra barndommen, blir du selv å være barnet igjen, i ulike situasjoner. Dette er det som kalles triggere. Og triggere kan du lære av. Det er gavepakker for lære om deg selv. Om du våger. 

Eierskap til egen historie

Men du vet, det er jo så mye enklere å fikse andre, gi råd og mene noe, finne fem feil og dømme… Særlig i møte med andre som også dømmer. Har du hørt disse setningene; «Hvorfor gjør hun ikke bare sånn? Det er vel bare å ta seg sammen? Hvem tror han at han er? Hun er så sensitiv!» Jeg har gjort det selv, men jeg innrømmer nå hvor feil jeg har tatt i å mene noe om noen, eller dømme andre. Jeg har også tatt meg i å tenke «Hva sier de bak min rygg, når jeg ikke er i rommet?» Fordi vi lever i et dømmende samfunn! Vi tror vi har svarene til andre. Og i det blir vi kritiske. Og redd for å ikke bli likt. Men hvem er kritikken egentlig rettet mot?

Det som skjer i deg, handler om deg. Det som skjer i meg handler om meg. Og vi har alle like ulike forutsetninger, som vi har fingermerker. Og det er ut fra forutsetningene vi alle tar valg og handler ut i fra. Og da tar vi, naturlig nok, ulike valg. Disse valgene kan påvirkes av følelser og tanker. Og tanker og følelser. Når vi vet hva følelsene handler om da. 

Forutsetninger er heldigvis mulige å endre, om du er villig til å se på egen historie og bearbeide sannheter om deg selv, og din identitet. Ved å tilegne deg kunnskap om deg selv, din historie, dine triggere og dine følelser, så vil du kunne gjenvinne deg selv, og egen identitet. Når du er undrende til triggere og reaksjonsmønstrene dine, så kan du lære. 

For du har faktisk ikke svarene til andre. Ikke til egne barn, heller. De har svarene i seg. Og det er så spennende å høre hvordan de løser egne utfordringer, her og nå, når du spør inn og avventer i ro, uten å svare ut for de: «Hvordan er det for deg? Hva skjer med deg? Hva trenger du? Hva gjorde det med deg?» Når du er tilstede og lyttende, kan du anerkjenne deres følelser, uten å fordumme, dømme, avvise eller latterliggjøre. Du trenger ikke fikse. Du trenger bare å være tilstede. Det gir ro i rommet. Deres følelser er deres å eie, og de er like gode og verdifulle lell. Som du. 

Men før du kan anerkjenne andre, uten å dømme, trenger du å anerkjenne egne følelser og behov. Uten å dømme. Det kan være veldig skummelt å møte seg selv i egne følelser, og være undrende og vise seg selv kjærlighet i det ubehagelige. Frykten, sorgen, skammen, sinne, avsky, glede, lyst er alle følelser vi har, men som vi mest sannsynlig har lagt lokk på i fortiden. 

For sannsynligvis har også du blitt avvist i nettopp disse følelsene, en gang i din historie. Når du hadde trengt å bli sett, lyttet til eller bli tatt på alvor. Og da er det rett og slett vanskelig å vite hvordan du selv kan validere disse, i møte med andre. 

Vit at du ikke er alene. Og det er mulig å ta av lokkene, for å bearbeide, gjenkjenne og finne behovene, for å utvikle deg, og få ro. 

Refleksjon - skriv gjerne ned det som kommer til deg, og les høyt etterpå

• Har du hatt en sterk følelse i det siste? En uro eller ubehagelig fornemmelse? 
  
• Hvor i kroppen kjente du den? Hva gjorde du da den kom?
  

Om du klarer å stoppe opp neste gang du får dette ubehaget, uten å gjøre noe, men bare være i følelsen, så inviterer jeg deg til å kjenne inn i den, og spørre deg selv; 

• Har du hatt denne følelsen før?
• Hva handler den om? 
  
• Hva hadde du trengt da den oppsto, og hva trenger du nå?

Gi deg selv tillit til at svarene dine vil komme til deg i stillheten, når du stopper opp og kjenner inn. Dette er uvant for de fleste. Ha tålmodighet. Det vil gi ro i rommet. 

Å fikse andre er verken min eller din jobb. Så hva kan du gjøre?

Du kan være tilstedeværende, støttende, lyttende og ta personen på alvor. Du kan bry deg om. Det kommer fra et annet sted, og en annen energi enn å bry deg med og fikse, ordne, velge, eller ta kampen, for andre. Å lytte til hva som faktisk blir sagt, og undre deg, vil skape en dypere og bedre relasjon. 

Hadde jeg bare visst!

Jeg skulle ønske jeg hadde bedre verktøy da mine barn var små. Jeg ser at jeg kunne vært mer tilstede enn jeg var for de. Det kunne de trengt, for jeg ser i dag noen begrensninger hos de, som handler om troen på seg selv, valg og beslutninger. Jeg så jo ikke de som de små menneskene de var, da jeg holdt på å fikse «der ute». Jeg kunne sett de, og latt de selv få velge mer, for å stå på egne ben i egne beslutninger, for at de skulle utvikle og lære av feil og mestring. Jeg kunne møtt de i behov og følelser, i stedet for å avvise de, med «ta deg sammen» eller «tørk tårene, det går over!» Jeg kunne tålt mine barn bedre. Deres stemme er like verdifull, som andre sin. 

• Om det er vondt å kjenne på dette i ettertid? Så absolutt.

• Om det er mulig å finne tilbake til egen identitet og utvikling, for begge parter? JAAA.

Det er aldri for sent å lage nye forutsetninger i eget liv, for å kunne ta bevisste valg og bryte automatiske mønstre. Det er faktisk mulig å ta eierskap og makten tilbake i eget liv, for å få det bedre. Selv i godt voksen alder. 

Veien videre

Hvordan kommer de voksne barna seg videre? Ved selv å ta personlig ansvar og bearbeide egen historie som voksne. 

Hvordan jeg har kommet meg videre? Ved å bearbeide triggere og få eierskap til egen historie i blant annet EQ terapi, meditasjon, refleksjonsoppgaver og være tilstedeværende. 

Jeg har forstått at flere av mine roller og påtatte masker har gitt noen automatiske mønstre, som verneskjold og traumerespons. Mønstre jeg tilegnet meg som barn, med behovet for tilhørighet. Jeg har fått innsikt, tilgitt og beklaget i brev til meg selv og andre. Jeg har sett på egne behov og anerkjent det med egenkjærlighet. Da har jeg funnet en trygghet og en ro i meg selv. 

Og med å bearbeide, bli bevisst og ta nye valg er flere mønstre brutt. Blant annet ved å si nei når jeg vanligvis ville sagt ja. For nå vet jeg at det ikke er egoistisk. Det har faktisk vært nødvendig for å gjenvinne egen energi og komme tilbake til meg selv, slik jeg er. Og da være tilstedeværende for andre. Kroppen har begynt å takke meg, men jeg har fortsatt noen steg å gå. Det er en kontinuerlig begevelse av endring og utvikling. 

Selv om ordene «skulle, burde, måtte» går igjen i teksten, har jeg også lært at jeg har gjort så godt jeg har kunnet, til enhver tid, ut fra mine forutsetninger. Jeg velger nå å tilgi meg selv, for det som har vært, og setter ord på mine behov. Da kan jeg møte andre i deres behov også. Med forståelse, trygghet og ro. Vi kan reflektere sammen. 

Ord på egne behov -  en gjensidig forståelse

Du har svarene i deg om du tør lytte inn, og finner tryggheten i deg selv. Å flykte fra egne følelser med å fikse andre, eller gjøre og prestere, vil begrense deg i å gjenvinne deg selv og egen identitet og integritet. Du vil fortsette å ta på masker i møte med andre, og fikse, please. Det vil slite deg ut, og gi deg kroppslige plager som blir til livsstilsplager.

Når egne opplevelser blir bearbeidet, står du tryggere i deg selv, i møte med andre. Du kan selv gjøre valg for å få til livsstilsendringer og være deg selv, og leve livet du vil. 

Du blir et speil. Når du møter andres behov har du også mulighet til å sette ord på egne behov. Det blir en balanse i kommunikasjonen og grenser. Det blir en gjensidig respekt, og forhåpentlig forståelse. Uten hodestyrt overkjøring fra den ene eller andre parten. Der er du. Her er jeg. Som voksne, voksne, så har vi delt ansvar for relasjonens kvalitet.

Bjørnesterk

Om du er interessert i at menneskene rundt deg skal utvikle seg, så kan du være tilstede i utfordringene med dem. Anerkjenne. Undre deg. Være der. Og selv lære. Sette ord på egne behov, og møte andres behov. Den som vil ha forandring, vil også få til endringen. 

Når du selv står i ubehag, og kroppen forsøker å gi deg noen hint, finn en som ser deg, lytter til deg og tar deg på alvor. Å rekke ut en hånd, og be om støtte og hjelp når utfordringene kommer, er et tegn på styrke. 

I EQ terapi vil du finne svarene du trenger for å stå tryggere i ubehag og utfordringer- og finne egne løsninger. Det finnes ingen quick fix. Veien blir til når du våger å kjenne etter. Med tillitt, tålmodighet og tilstedeværelse. 

Følelsene dine kan være veivisere for å finne håp og mot for å kunne stå opp for deg selv, og finne styrken i å være deg. Du kan bli bjørnesterk. Om du vil. 

Som EQ terapeut vil jeg veilede deg mot dine svar. Ved selv å ha tatt disse stegene mot indre ro og trygghet, vil jeg kunne være tilstedeværende og støttende, når du viser din sårbarhet. Vi kan alle hjelpe andre så langt som vi har kommet selv. Hvor langt vil du komme?