Å bli tålt

Tåler du meg? 

Det som av og til kan tynge, er følelsen av ikke helt å bli tålt for den jeg er.
Ikke som terapeut, coach eller rådgiver – men som menneske.

Når jeg møter noen med undring og varme. Når jeg spør hvordan andre har det,
er det ikke en fagrolle som snakker.
Det er jeg. 

Et medmenneske som bryr meg om.

Likevel blir jeg noen ganger definert av andre.
Som om alt jeg gjør må tolkes profesjonelt, aldri personlig.
Som om medmenneskelighet er en metode – ikke en del av meg.

Det gjør litt vondt. Har vi glemt å bare være medmennesker, i en verden hvor alt skal fikses av noe, eller av noen? 

For min hensikt er god.
Når jeg ser noen som har det vanskelig, banker det på i meg.
Jeg undrer meg. For jeg vil lytte, og tåle det som kommer. 

Som medmenneske.

Jeg vet at spørsmål kan treffe noe urolig i andre.
Sorg, savn, sinne, frykt.
Følelser som har ligget stille, lokket, ubearbeidet.
Og det kan gjøre vondt å bli berørt der. Det trigger. 

Triggere handler om det som lever i kroppen.
Det som ennå ikke er blitt møtt eller bearbeidet.

Det som tidligere ikke har blitt tålt, og som er pakket bort. I skam?

Å få lov til å kjenne etter,
sammen med noen som tåler tårene og stillheten
kan gi rom for bearbeiding.
For lettelse. For energi. For glede. Rom for å tåle hverandre. 

Uten å dømme. Uten å fikse. 

Og kanskje gjør det det lettere, etter hvert.
Å møte undrende mennesker, med gode hensikter. Begge veier. Bruke hverandre som speil.

Slik jeg forsøker å være.
Slik jeg er.

Jeg vil tåle deg.