Trygge barn blir trygge voksne- og trygge voksne gir trygge barn - del 2

Jeg tror faktisk at de fleste foresatte er tilstedeværende den aller meste av tiden med barna sine. Det er dessverre begrenset med tid vi har med barna, når de er småbarn. I dagens hektiske samfunn, tror jeg mange foreldre både forsøker, og ønsker å møte barna sine på en god og vennlig måte, og oftes gjør de jo det. Takk og lov!

Tilstedeværelse

Barn trenger tilstedeværende og trygge voksne, i sine tanker og følelser. Voksne som ser, lytter og forstår.

I øyeblikket.

Som våre egne foreldre har gjort så godt de har kunnet, som deres foreldre gjorde, forsøker også vi det. Hensiktene er gode. Men det hender nok dessverre at vi ikke strekker til. Nettopp fordi vi alle er unike og har ulike behov. Vi har alle ulike forutsetninger, og gjør så godt vi kan.

Det er også et enormt press fra samfunnet, av hva som forventes av oss. Av hva vi skal følge med på, gjøre og prestere, for å «liksom» bli akseptert og anerkjent. Og i dette stresset av å få til det meste, blir det nokså vanskelig å være tilstedeværende. For de nærmeste.

Når barna vokser opp med betingelser, så blir de jo ikke akseptert eller anerkjent for den de er. Og følelsen av å ikke strekke til, vokser. De forsøker alt de kan, og naturlig nok blir de slitne, de opplever ikke mestring, får bedragersyndrom, og mulig også symptomer på at noe er galt.

For noen kan ulike avhengigheter oppstå, for å døyve de ubehagelige følelsene av utilstrekkelighet, som igjen skaper tanker om usikkerhet og bekymring. De faller utenfor og reparasjoner av gamle traumer koster. Det koster enkeltmennesket, og samfunnet.

For noen starter dette tidlig. For andre i godt voksen alder, og ved ulike overganger i livet.

Vi kan forebygge, for å minimere kostnadene.

Mangfold av ulikheter

Hvordan møter du eget barn?

Å ha tålmodighet og vise ro, uten å bli stresset, kan jo være en måte. Alle har forskjellige måter å være i verden på. Vi trenger trygge voksne, som tåler å møte mangfoldet av ulikhetene. Særlig i barna.

«Det finnes ikke vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig.» sitat tilskrevet Liv Berit Heimstad Tønnessen (1996)

I jungelen av alt stresset som «må», «skal» og «burde» gjøres, og i frykt for å gå glipp av alt som skjer «der ute», så tror jeg det går på bekostning av det barna faktisk trenger.

I tillegg til disse forventningene, så er du kanskje en fremtidsoptimist også?

«Bare det skjer… da blir det bra», «Når barna begynner på det…», «Når barna blir store… da.» Og så går du på autopilot, uten å være bevisst det du sier og gjør i øyeblikket, i påsyn av barna. Da kan både skam og dårlig samvittighet oppstå.

Og så sammenligner du deg, kanskje? Du forsøker å fylle «alle andre» sine sko, for du ser hva «alle andre» får til, i stedet for å kjenne hva som er riktig for deg, her og nå. Og da blir du usikker. Og når du er usikker, så står du ikke trygt i deg selv, og blir bekymret. Så begynner overtenking og behovet for kontroll…. Og vet du, det merker barnet. Et barn som forsøker å speile seg i deg, i sin egen utvikling. Hva slags forbilde vil du være for eget barn? Tilstedeværende, eller en hugger´n høne? Jeg var dessverre det siste, til mine barn ble voksne. 

Når du ikke er autentisk, men tar på en maske, da kan barnet også påta seg en rolle, for å tilpasse seg. Og det tar på seg et verneskjold for å ha tilhørighet. Blidgjørende. Pleasende. Moro. Sykdom. For å få oppmerksomhet, eller bare være stille og usynlig. Dette blir en arvesynd. Og så blir det igjen en ubalanse i relasjonene. Ofte i generasjoner. Det blir en energi med usikkerhet i rommet. Har du kjent på det? Hvilket verneskjold har du selv? 

Rollespillet og fasadene kan brytes, og en ny grunnmur og identitet kan bygges. Når du selv blir bevisst og våger å ta steget ut av uvanene, kan du forebygge og bli robust.

Bearbeide egen historie

Jeg mener vi trenger å våkne. Vi kan ikke lenger sette krav til barna, før vi har funnet oss selv i dette kaoset av forventninger og betinget verdi. Vi trenger å stå opp for oss selv, i egen verdi, for å forstå at vi alle er forskjellige. Du er en del av dette mangfoldet i verden. Og vi er alle like verdifulle.

Når du selv får bearbeidet egen historie og forståelsen for egne behov, før og nå, da kommer det helt naturlig å undre deg i hva ditt eget barn, og menneske du treffer behov for.

Når du tør å undre deg og spørre;

«Hva mener du? Jeg lytter til deg. Jeg ser du er sint/lei deg/skuffet/glad/redd. Vil du fortelle meg hvordan du har det? Vil du høre hvordan jeg opplever det?»

Om forståelsen uteblir og behovene overkjørt med dårlige holdninger som;

«Ta deg sammen! Ingen føler sånn! Det er ikke noe å gråte for! Dette burde du forstå nå!», da tror jeg at motstanden i barnet vil vokse og utviklingen begrense seg. Og følelsen av uro, frustrasjon, adferdsvansker, usikkerhet og spørsmålet om det er noe galt med barnet, kan oppstå…

Og da er vi i gang. I gang med å forsøke å fikse et barn som har svarene i seg.

Få EQ inn i barnehagen

For å få til dette arbeidet, og denne utviklingen, slik at ferdigheten i skolen skal bli bedre, trenger vi flere voksne mennesker som har bearbeidet egen historie, egen uro, usikkerhet, ensomhet og annerledeshet. Uten å bli fikset av noe ytre. Men voksne som har bygd tryggheten fra sitt eget indre. Disse menneskene trenger vi i barnehagen, slik at de kan møte barna, der de er. Og vet du, det finnes nå EQ barnehager.

Vi trenger voksne- voksne, som er trygge i seg selv. Slik at barna blir speilet, og tålt av den voksne i sin sårbarhet, med sine behov, opplevelser, tanker og følelser.

Trygghet handler om å bli tålt for det som blir sagt og gjort, med veiledning om det skulle være feil. For vi kan alle gjøre feil, og da også lære av feil. Det er jo slik vi alle utvikler oss.

Når vi snubler som barn, så reiser vi oss opp igjen… med støtte. Det er lov å snuble i livet. Det gir oss erfaring og utvikling. Og bli holdt i sårbarheten, i ærligheten og i åpenheten. For barn er ærlige og åpne, helt til de ikke blir møtt i dette. Da holder de det inne. Og da kommer usikkerheten og uroen.

«Hvem er jeg, når jeg ikke blir tålt i å være sårbare meg hos den voksne?»

«Holder du det inne, holder du ikke ut.»

Forebyggende drivkraft med emosjonell intelligens (EQ)

Barn trenger å bli tålt for den de er. De kan ikke dette livet eller forstå denne verden, før de blir veiledet i den. Med en trygg hånd.

Barn trenger voksne som trygger og veileder, møter og forstår.

Det vil samfunnet tjene på i framtiden. I nærhet. Omsorg. Tilstedeværelse. Tid. Tålmodighet. Trygghet. Ro. Og ubetinget kjærlighet.

Trygge barn med god selvfølelse, blir trygge voksne. Trygge voksne ser muligheter og tar bevisste valg og fortsetter å utvikle seg, og møter barn på samme måte.

Det skal være gøy å lære, og utvikle seg. Det gir drivkraft, glede, mestring og meningen.

Hele livet!

Det gir trygghet i relasjoner. Ser du ringvirkningene? 

Og vet du, det er aldri for sent å se på egen usikkerhet eller egne behov. For å få det bedre.