En kamp om følelser
På søndag vil følelsene banke på! Og jeg er så glad, for vi trenger ikke ta oss sammen. For nå har vi et tydelig og åpent fellesskap. Et fellesskap der vi kan være sammen, og dele følelsene. Plutselig er det ikke skummelt å være sårbar. Hele Norge er på samme banehalvdel. For VM er en viktig opplevelse. En opplevelse som samler oss.
Delte følelser
På søndag skjer det igjen: enten deler vi gleden, eller så deler vi skuffelsen. Kanskje litt sinne, frustrasjon og sorg? Hver og en av oss, tror jeg, vil kjenne følelsene som indre opplevelser i kroppen. Vi vil som et fellesskap virkelig få kjenne på det. Følelsene blir satt på banen…
Delt sorg
Uten sammenligning for øvrig, men vi gjorde det 22. juli, for 15 år siden. Den gangen var vi en nasjon i sorg. En mann viste et enormt hat, men sammen ble vi en nasjon av kjærlighet. Et fellesskap som delte sorgen. I allsang, i rosetog og i stillhet. Vi bare var der, sammen. Vi forsøkte ikke å fikse noen. Vi bare var. Vi var tilstedeværende og viste ubetinget kjærlighet, til alle som var rundt oss, kjente som ukjente, med støttende hånd, en skulder å gråte på og stille tårer. Og vi kom gjennom det. Sammen. Vi lagde et bånd av kjærlighet. Til ettertanke. ❤️
Energi av glede
Disse følelsene som kommer til oss, når vi ser gutta løper etter denne lille lærkula, på denne store, grønne, banen. Hva er greia liksom? Kjenner du på denne euforiske gleden? En glede som ihvertfall jeg kan kjenne igjen fra barndommen. Med varierte følelser. Fra å føle meg til nytte på et lag, til å føle en ensomhet av utenforskap, da jeg ikke ble valgt, eller ble valgt sist, til å være best og mestre, til å bomme på mål… Et fellesskap som er til å ta og føle på. Det er en energi som løfter oss i gleden, men som like fort kan dra oss ned i skuffelsens dal av jammer. Hvordan er det for deg? Kan du ha litt berg- og dalbanefølelse gjennom en kamp?
Den energien av felleskapets bånd som vi har sett de siste ukene, tror jeg resten av verden unner oss? Eller misunner de den? I så fall, la dem! Det handler om dem!
Det vi er vitne til nå, mener jeg er et felleskap som løfter. Jeg tror det er fordi det er så viktig for oss. Det løfter ihvertfall de som vil ta den i mot. For ikke alle er klare for disse ærlige og åpne følelsene. Ihvertfall ikke i den «virkelige verden». Noen fortsetter å ta seg sammen, og føler det upassende å vise sårbarhet. Hva handler det om?
Å vise sårbarhet er faktisk tegn på styrke, og vi har nå et lag som viser vei i nettopp det. Et lag som tar bevisste valg for å lykkes. For å mestre. Og som står sammen og lærer av det som ikke går så bra. Det er faktisk lov å feile på dette laget… Har du sett! De er også mennesker.
Felleskap i endring
De som vil, og de som tør, de åpner faktisk hjertene sine i disse tider. Endelig er det rom for å slippe følelsene ut, og vise sårbarhet. Det har skjedd en endring. Det har blitt et rom for alle som trenger å dele disse følelsene. Og når vi deler disse følelsene, hva skjer?
RO!
RO!
RO!
Har du hørt stillheten som følger?
Når kapteinen slår på tromma, kan du føle hjertet slå i takt, som en indre applaus:
Bank, bank! RO!
Bank,bank! RO!
Bank, bank! RO! RO! RO!
Når kapteinen leder an, skjer det en forandring, og bevisste tak i bevegelse. Det er viktig for oss. Det blir en samlet bevegelse bak en drivkraft. En kraft som får oss fram. Denne kraften har vi faktisk alle i oss. Også uten fellesskapet.
En bane med følelser
Glede og frykt kan gjerne være på hver sin del av banen. Vi trenger det, for å føle at vi lever. Ellers hadde livet blitt en kjedelig kamp. Der imellom, som løpende spillere har vi; sorgen, skuffelsene, skammen, sinnet og lysten… fyll gjerne på med egne «innbyttere».
Er det virkelig rom for alle disse følelsene på banen?
Jeg tror jo det da.
Når vi er så rause som vi er i disse tider, la oss fortsette å holde felleskapet åpent for å dele. Om det blir tap, så vil nok skuffelsen banke på. Den trenger også å bli møtt. Med medfølelse, raushet og ro. Gi deg selv, og andre rom for det som banker på, også når VM er over! Snakk sammen. Bearbeid opplevelsene og se om du gjenkjenner noe fra fortiden. Del og kjenn hva det gjør med deg. La også stillheten og roen komme. Kanskje finner du noen svare i denne roen.
Tilstede i livet
Så la oss nå sammen være tilstedeværende, når følelsene kommer ut på banen, enten de kommer som glede, sorg, sinne eller skuffelse…. For de kommer!
Vi trenger ikke å døyve følelsene med noe annet enn å se hverandre, lytte til hverandre, og ta hverandre på alvor. Da finner vi svarene på det som er viktig, og motivasjonen til å gjøre bevisste valg mot det som er riktig.
Vi kan vise medfølelse ved å sitte i ro. Ved å holde en hånd på skulderen, eller ved å gråte sammen. Som da vi var barn, og bare trengte en trygg voksen rundt oss. En som valgte oss, og som så oss. Når det var utrygt på banen. Ikke alle ble møtte av en trygg voksen. Hvordan ble du møtt?
Enten det kommer gledestårer eller tårer av skuffelse, så er tårer ord fra hjertet. La de komme, i fellesskapet. La oss tåle hverandre i sårbarheten. Og vit det- vi kommer faktisk aldri i mål med følelser. Følelsene trenger vi, for å romme livet som skjer. Livet skjer på banen, og når det blir litt urolig, litt ubehagelig og skummelt der ute, så finn medspillerne dine.
Vi trenger hverandre i dette fellesskapet.