Det skumle i det nye

Da jeg var yngre, var endring forbundet med mye mer uro. Ikke nødvendigvis fordi endringene var feil eller dårlige, men fordi de truet noe jeg kjente godt. I det trygge og komfortable. Jeg hadde funnet mine vaner, mine måter å gjøre ting på, og de fungerte for meg. Da noe nytt ble presentert, kunne jeg raskt bli redd for å miste kontroll. Forutsigbarhet var trygt. Og trygghet var viktig for meg. Det ble en nedadgående og tappende spiral.

Hvordan er det for deg?

Når jeg hører ordet endring i dag, kjenner jeg mest på undring. Hva kan jeg lære av dette?

Det handlet aldri om det nye. I dag ser jeg tydeligere hva som egentlig lå bak motstanden min. Det handlet egentlig ikke om selve endringen. Det handlet om mitt behov for å ha kontroll. Å ikke ha kontroll skapte usikkerhet. Kan du kjenne deg igjen?

Å slippe kontroll

En av de tydeligste læringsarenaene mine har vært, og er, fortsatt hjemme. Hos mine nærmeste. Der er jeg jo egentlig trygg. 

I mange år hadde jeg full kontroll, særlig på kjøkkenet. Jeg visste akkurat hvordan ting «burde» og «skulle» gjøres. Så kom øvelsen i å slippe andre til. Både barn og mann. Å se mannen min lage mat på sin måte, og ikke bli trigget! Jeg kunne tenne på alle pluggene…  Det var fryktelig vanskelig å holde fingrene unna, ikke kommentere, ikke justere, ikke «forbedre», eller endre de andre. I mange år var det nettopp dette jeg hadde gjort. Et dårlig mønster som tappet meg, og som ikke hjalp meg i mine relasjoner. 

Det vanskeligste var å ikke bruke energi på å kommentere hvordan jeg ville gjort det. Det ble en utfordring å trekke meg tilbake, stole på prosessen og se en annen måte å løse oppgaven på. Det var vanskelig å ikke dømme. 

Da jeg først klarte det, kjente jeg noe uventet: Lettelse. Mindre stress. Mer ro. Og mer tid til at jeg kunne velge å gjøre noe annet. Vi delte plutselig på oppgavene i huset. 

Det var da det gikk opp for meg, hvor mye energi kontroll og motstand til endring egentlig tar. 

Fra motstand til nysgjerrighet

De siste årene har jeg øvd meg på å møte endring på en annen måte. Ikke med umiddelbar vurdering eller kritikk, men med et spørsmål:

• Hva kan jeg lære av dette? 

• Hvordan kan jeg reagere for å få dette til å fungere for meg?

I stedet for å bruke krefter på hvorfor noe skjer, eller hvem som bestemte det, har jeg forsøkt å flytte oppmerksomheten til det jeg faktisk kan påvirke. Hvordan jeg forholder meg. Hva jeg lærer. Hva jeg velger å bruke energien min på. Det har ikke nødvendigvis gjort endringer enklere, men det har gjort det mindre tappende å stå i det. Jeg grubler mindre. Dømmer mindre. Undrer meg mer.

Svart - hvit tankegang

Noe av det mest befriende jeg har lært, er å akseptere at jeg ikke trenger å ha oversikt over alt – eller alle. Jeg kan ikke kontrollere hva andre gjør, eller hvordan andre møter endring. Jeg kan ikke vite hvilke tanker som går gjennom hodene deres, eller følelser som går igjennom kroppen. Og det er faktisk helt greit. Det handler jo om de andre.

Det eneste jeg kan gjøre er å møte andre som kanskje synes endring er vanskeligere enn jeg gjør akkurat nå. Det er ikke alt eller ingenting, men alle muligheter der i mellom. 

Når endring utfordrer identiteten din

Jeg tror forandringer ofte treffer dypere enn du liker å tro. Ikke bare i de hverdagslige oppgavene dine, men i hvem du opplever at du er. Når det du er god på blir endret, kan det kjennes som om selve grunnlaget for hvem du er, rokkes litt ved. Da er det ikke rart at både usikkerhet, bekymring og motstand melder seg. Kontroll og forutsigbarhet kan da fort bli redningsbøyer. Å slippe dem kan kjennes som å miste fotfestet.

Og så er det jo nettopp utenfor komfortsonen at utvikling skjer. Når tankene dine utfordres, skjer det noe med følelsene. Og når du blir bevisste på det som skjer inni deg, kan du handle deretter. Og da kan toleransevinduet ditt bli større! Med de muligheten som følger med det. 

Å tørre å feile litt mer

Ingen er perfekte. Likevel lever mange av oss som om vi «burde» være det. Hva handler det egentlig om? Vi er alle ulike og har alle ulike forutsetninger. Selv søsken oppvokst omtrent likt. 

Jeg har stor tro på at vi alle trenger å tåle flere forsøk, flere feil, og flere uferdige tanker. Å våge å si: «Jeg er usikker», «Jeg har en idé» eller «Har vi tenkt på…» uten å føle at det har en pris. Hva er egentlig det verste som kan skje? Og hva kan jeg lære? 

Når du legger bånd på det som føles riktig for deg, av frykt for å ta feil, bremser du din egen vekst og utvikling. Da kan du ende opp med etterpåklokskap og spørsmål som «Hvorfor gjorde jeg ikke dette før?» Du har kanskje stilt deg dette spørsmålet? 

Hva er viktig for deg?

Hele verden er i kontinuerlig endring. Jeg tror endring først blir virkelig krevende når du kjemper imot den, i stedet for å være nysgjerrig på hva den kan lære deg. Det betyr ikke at alt nytt er riktig eller klokt. Men det betyr at du har valgmuligheter i hvordan du møter forandringer. Når du kjenner inn og velger retning etter ditt indre verdikompass, kan det bli enklere å navigere i valgene. Ikke hva du burde, skulle eller må, men hva du trenger, har behov for, vil og ønsker. 

For min del har reisen gått fra frykt for å miste kontroll, til en større trygghet i å ikke ha den fullt ut. Endringer kan gi ubehagelige følelser. Og det er i det ubehagelig og bearbeidingen av disse du kan bli mer selvbevisst. Og når du blir mer selvbevisst kan det føre til bedre; 

• Selvinnsikt

• Selvfølelse

• Selvtillit

• Selvironi

Det er i selvutvikling læring skjer. Våger du?

Hen som sier at hen er ferdig utlært, hen er faktisk ferdig…

*Vi jobber kontinuerlig med triggere i forholdet 😉