Det skumle i det nye
For bare noen få år siden, var endring forbundet med mye mer uro for meg. Ikke nødvendigvis fordi endringene var feil eller dårlige, men fordi de truet noe jeg kjente godt. I det velkjente, trygge og komfortable. Det jeg trodde var riktig for meg, men som ikke ga meg noen utvikling lenger. Det trygge mønsteret begrenset meg. Det var på tide med noe nytt.
Fra tappende til energigivende vaner
Jeg hadde funnet mine vaner, mine måter å gjøre ting på, og de fungerte for meg. Da noe nytt ble presentert, kunne jeg raskt bli redd for å miste kontroll. Forutsigbarhet var trygt. Og trygghet var, og er fortsatt viktig for meg. Det ble imidlertid en nedadgående og tappende spiral. Når jeg hører ordet endring i dag, kjenner jeg mest på undring.
Det handler sjeldent om det nye, eller endringen i seg selv.
I dag ser jeg tydeligere hva som egentlig ligger bak motstanden min. Det handler om et behov for å ha kontroll. For å ikke ha kontroll skaper usikkerhet. Kan du kjenne deg igjen?
Å slippe kontroll
En av de tydeligste læringsarenaene mine har vært, og er, fortsatt hjemme. Hos mine nærmeste. Der er jeg jo egentlig trygg.
I mange år hadde jeg full kontroll, særlig på kjøkkenet. Jeg hadde godt innarbeidede vaner. Jeg visste akkurat hvordan ting «burde» og «skulle» gjøres. Så kom øvelsen i å slippe andre til, da. Både mann og barn. Det var en prøvelse å se mannen min lage mat på sin måte, og ikke bli trigget! Jeg kunne tenne på alle pluggene… Det var fryktelig vanskelig å holde fingrene unna, ikke kommentere, ikke justere, ikke «forbedre», eller endre. I mange år var det nettopp dette jeg hadde gjort. Et dårlig mønster som tappet meg, og som skapte dårlig stemning oss familien imellom.
Det vanskeligste var å ikke bruke energi på å kommentere hvordan jeg ville gjort det. Det ble en utfordring å trekke meg tilbake, stole på prosessen og se andre måter å løse oppgaven på. Det var vanskelig å ikke dømme.
Når jeg i dag (jeg øver fortsatt) klarer å slippe kontroll, og bare være i det, uten å presse noe på slik «jeg må» ha det, kjenner jeg på noe godt: Lettelse. Mindre stress. Mer ro. Og mer tid til å gjøre noe annet. Vi deler plutselig på oppgavene i huset. Det gir ringvirkninger å slippe kontroll. Ja, faktisk litt mestring.
Når jeg kjenner på dette, ser jeg hvor mye energi kontroll og motstand til endring faktisk tar. Og avstanden det gir, i de relasjonene jeg vil ha nære.
Fra motstand til nysgjerrighet
De siste årene har jeg øvd meg på å møte endring på en annen måte. Ikke med umiddelbar vurdering eller kritikk, men med et spørsmål:
Hva kan jeg lære av dette?
Hvordan kan jeg reagere for å få dette til å fungere, for oss?
I stedet for å bruke krefter på hvorfor noe skjer, eller hvem som bestemte det, har jeg forsøkt å flytte oppmerksomheten til det jeg faktisk kan påvirke. Hvordan jeg forholder meg. Hva jeg lærer. Hva jeg velger å bruke energien min på. Hvem jeg kan få støtte fra og hvem jeg kan støtte. Det har ikke nødvendigvis gjort endringer enklere, men det har gjort det mindre tappende å stå i det. Jeg grubler mindre. Dømmer mindre. Undrer meg mer.
Hvordan er det for deg?
Svart - hvit tankegang
Noe av det mest befriende jeg har lært, er å akseptere at jeg ikke trenger å ha oversikt over alt – eller alle. Jeg kan ikke kontrollere hva andre gjør, eller hvordan andre møter endring. Jeg kan ikke vite hvilke tanker som går gjennom hodene deres, eller følelser som går igjennom kroppen. Og det er faktisk helt greit. Det handler jo om de andre.
Det eneste jeg kan gjøre er å møte andre som kanskje synes endring er vanskeligere enn jeg gjør, akkurat nå. Det er ikke alt eller ingenting, men alle mulighetene som dukker opp. Samspillet. Lytte. Se. Lære.
Når endring utfordrer identiteten din
Jeg tror forandringer ofte treffer dypere enn du liker å tro. Ikke bare i de hverdagslige oppgavene og vanene dine, men i hvem du opplever at du er. Når det du er god på blir endret, kan det kjennes som om selve grunnlaget for hvem du er, rokkes litt ved. Da er det ikke rart at både usikkerhet, bekymring og motstand melder seg. Kontroll og forutsigbarhet kan da bli redningsbøyer. Å slippe dem kan kjennes som å miste kontrollen, og reaksjonen utad, lite hyggelig.
Og så er det jo nettopp utenfor komfortsonen at utvikling skjer. Når tankene dine utfordres, skjer det noe med følelsene. Og når du blir bevisste på det som skjer inni deg, kan du handle deretter. Og da kan toleransevinduet ditt bli større! Med de muligheten som følger med det. Og kanskje den identiteten du vil ha… Autentisk.
Hva er viktig for deg?
Hele verden er i kontinuerlig endring. Jeg tror endring først blir virkelig krevende når du kjemper imot den, i stedet for å være nysgjerrig på hva den kan lære deg. Det betyr ikke at alt nytt er riktig eller klokt. Men det betyr at du har valgmuligheter i hvordan du møter forandringer. Når du kjenner inn og velger retning etter ditt indre verdikompass, kan det bli enklere å navigere i valgene. Ikke hva du «burde, skulle eller må» gjøre, men hva du trenger, hva du har behov for, hva du vil og ønsker. Det blir en indre drivkraft for å faktisk gjennomføre endringer, når du blir bevisst dette. Du har valgmuligheter.
For min del har reisen gått fra frykt for å miste kontroll, til en større trygghet i å ikke ha den fullt ut. Endringer kan gi ubehagelige følelser. Og det er i det ubehagelig og bearbeidingen av disse du kan bli mer selvbevisst. Og dette kan føre til bedre;
Selvinnsikt
Selvfølelse
Selvtillit
Selvrespekt
Og med det kommer også selvironien, gleden og latteren. Og det blir hyggeligere å være deg, i de nære relasjoner, som du velger å ha.
Det er i selvutvikling læring skjer. Våger du?