Jeg er født i 1974, gift med en tålmodig mann med mange hobbyer, og vi har to voksne barn sammen. 

Jeg har hatt en trygg oppvekst med stor familie, og venner som har kommet og gått. Jeg har drevet med idrett og vært middels på skolen. Jeg er utdannet advokatsekretær og skade-oppgjørskonsulent. De siste 31 årene har jeg hatt en trygg og givende jobb i staten. Svaret på A4- livet, så jeg har absolutt ingen ting å klage over… 

«People-pleaser»

Til tross for A4-livet, har jeg mange ganger følt meg annerledes. Og ensom. Siden barndommen har jeg hatt et behov for å gjøre ting for andre, prestere, invitere, ta på meg verv og «fikse» andre. En såkalt «People- pleaser», eller blidgjører, om du vil. Til tider var (er) jeg også en «besserwisser» og «forståsegpåer». 

Med årene ble jeg stadig mer sliten, og lei. Jeg hadde mye smerter og ble sinna for lite. Mine nærmeste gikk på tå hev rundt meg, i frykt for at jeg kunne eksplodere. Da jeg mistet kontroll kunne jeg slenge med dører, kaste service i gulvet, eller bare dra avgårde. Jeg ble et menneske jeg ikke ville være. 

Quick fix

Jeg ble søkende etter svar, og noe/noen som kunne fikse meg, der ute. Jeg har gjennomgått flere operasjoner, og gått på smertestillende (avhengig en kort periode), antidepressiva, diverse dietter, piller og såler med magneter…. Alt med kortvarige resultat. For den indre uroen og ubehaget, selvkritiske tanker og dårlige vaner, kom alltid tilbake. Bare ennå tydligere… 

Fristed

Arbeidsgiver har alltid tilrettelagt for meg, og jobben var et fristed for meg, da jeg opplevde det hektisk hjemme. På et tidspunkt, ba jeg om sykmelding fra familien min. En enorm skamfølelse, selvfølgelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra mine forutsetninger. Men det var ikke godt nok for mine barn. Jeg ser nå at både barna og jeg hadde trengt mer tilstedeværelse og hvile, og ikke streben etter å være med på alle arenaer. Men når alle andre klarte det (trodde jeg), så kunne vel vi klare det også…  

Da barna flyttet ut, visste jeg ikke lenger hvem jeg var, for uten en sliten, middelaldrende «kjerring» med mangeårige smerter i ledd, muskler, mage. Jeg hadde hjernetåke og var svimmel. 

Alle symptomer på utmattelse og et nervesystem i alarmberedskap kunne hukes av.  Blodprøver og undersøkelser var fine, og å snakke med psykolog hjalp litt. Men ubehaget og det indre stresset fortsatte, og jeg hadde en indre uro som tappet meg.  Det ble skyldt på overgangsalder, men jeg fremsto med et ordnet ytre. Da var det jo bare å ta seg sammen… igjen! 

Dårlig samvittighet, skam, frykt, sorg og sinne har fylt meg. For å fjerne disse følelsene, har jeg hatt behov for å bevege meg og spise ofte. Men dette tappet meg ennå mer. Som en «desperant» i Harry Potter, lå jeg og duppet på batterinivå rødt. 

Jeg forsøkte å ta meg sammen, men kroppen skrek. Jeg orket ikke lenger å være sosial. Jeg var sur og lei, og sammenlignet meg med andre som fikk til «alt». 

Jeg så ikke lenger egen verdi, og jeg stilte spørsmålet med livet. Jeg gikk inn i offerrollen, og skyldte på andre for mine plager og min indre uro. I offerrollen er det lite hyggelig å være. En mørk sky hang over meg, og jeg hadde en bitterhet som spiste meg innenifra. Og med det ennå flere symptomer fra kroppen, på at noe var galt med meg… 

Hva gjør du med det?

En venninne spurte da jeg klagde; «Hva gjør du med det?» Det ble et vendepunkt. 

Jeg trengte å ta personlig ansvar, for å få det bedre. Jeg fikk tips om kurset til Bjørg Thorallsdottir «Destinasjon Glede». Ett års kurs med bevisstgjørende refleksjoner på egne valg, for å få mer glede i livet.

Egoistisk eller autentisk?

De siste årene har jeg vært på en selvutviklikngsreise. Det har tatt tid, og krevd tillitt og tålmodighet. Det har også krevd vennskap. 

Men med små steg har jeg funnet tilbake til egen verdi. Jeg har tatt meg selv på alvor, lyttet til egne grenser og satt ord på mine behov. Jeg har da funnet min integritet. Noen sier det er egoistisk…. Jeg sier tvert om! Om jeg ikke har det bra, har heller ikke de rundt meg det bra. Det har jeg jo virkelig følt på kroppen.  Faktisk mesteparten av mitt liv. Så å gjøre valg som ikke gir ubehag eller plager, i eget liv, det unner jeg også andre. 

Å være bevisst egne behov, og valgene som tas av ut det, gir energi. Og det gir ringvirkninger. Egentid og egenkjærlighet gjør frisk, for å kunne være tilstedeværende for andre. Er det egoistisk? 

Tilbakefall

Jeg kan fortsatte komme ut av kurs, når jeg vil for mye og presser meg i det jeg tror jeg «MÅ» gjøre, eller det jeg tror forventes av meg. Når jeg tror jeg har energi for 10, da sier kroppen tydelig i fra. Og nå lytter jeg, og kan regulere meg tilbake raskere enn før. Jeg lar meg ikke falle inn i det gamle mønsteret for lenge, før jeg endrer kurs igjen. Det er mitt ansvar, og mine bevisste valg. Det er ikke alt eller ingenting. Det er behovene som kroppen sier i fra om. Her og nå. Det er alt fra kosthold til aktivitet, hvile og søvn. Det er nærhet og læring, samtaler og sosiale aktiviteter. 

Nervesystemet sier i fra med ulike symptomer, og når jeg lytter, kan jeg ta aktive valg for å aktivtere de hormonene/nevrotransmittene jeg trenger. For å roe ned, og for å bare kunne være meg. Uten å prestere. 

Verdier

Da jeg begynte å bearbeide mine opplevelser, fant jeg noen grunnleggende verdier. De verdiene begynte jeg å navigere etter. Det som var viktig for meg, ble riktig å følge. Og det ble da reisen tilbake til meg selv, for å bli autentisk. Da jeg begynte å si nei, når jeg normalt kunne si ja i frykt for å ikke bli likt, da begynte endringene. Da jeg sto opp for meg selv og prioriterte ut fra hjertet eller magefølelsen, så kom energien, sakte men sikkert tilbake. 

Ønske om å forstå og lære videre

Med små steg, refleksjonsoppgaver, bevisstgjøring, innsikt, kosthold, tibetanske riter, hvile, aktivitet, så kom energien tilbake. Jeg kom tilbake i full stilling ni måneder etter at jeg startet på selvutviklingsreisen. Da ville jeg også lære mer av hva som skjer når vi bearbeider opplevelser, og historien vår. 

Jeg startet på EQ Institute i 2023, og ble ferdig utdannet EQ- terapeut i 2025. Jeg ville også forstå hva som skjedde, ned på cellenivå, og tok Coach/mental trener utdannelse våren 2025 ved Active Education. 

Jeg har fått en drivkraft til å hjelpe andre ut fra begrensende og utmattende mønster, til bevisste valg og gode hverdagsvaner, som gir energi og ringvirkninger.

Jeg er fremdeles lærling i livet, og kan fortsatt gå på en smell. Jeg dømmer meg ikke selv i det, for jeg vet det handler om min iver etter å bidra, hjelpe og lære. Nå er jeg undrende, og spør; «Hva kan jeg lære av dette?». 

Den som vil, får det til. 💫 

Om du vil, kan du lese mer om min reise i artiklene under;