Hvem er jeg?

Jeg er født i 1974, er godt gift med en tålmodig mann med veldig mange hobbyer. Vi har to voksne barn sammen.

Jeg har hatt en trygg og fin oppvekst med stor familie, mange fine venner, og en trygg jobb i staten de siste 31 årene. Jeg har ingen ting å klage over. Jeg er tross alt født i Norge, med sølvskje i munnen…. 

Likevel har jeg alltid følt meg annerledes. Jeg har kjent på mye ensomhet (selv om jeg alltid har hatt mange fine folk rundt meg). Jeg har også hatt et behov for å prestere, gjøre ting, ta ansvar, invitere, ta på meg verv, og for å fikse andre. Samtidig har jeg vært på søk etter noen/noe som kunne fikse meg… Når jeg ser tilbake, ser jeg også en sinna mamma, og sur kjerring, hvorpå mine nærmeste trengte å gå på tå hev rundt meg, for at jeg ikke skulle eksplodere. Jeg kunne slenge med dører, kaste service i gulvet, eller bare kjøre avgårde… Jeg hadde et sinne, som jeg nå forstår handlet om helt andre følelser, som jeg selv ikke klarte å regulere. Før jeg forsto hva det egentlig handlet om.  

Hvem har svarene jeg leter etter?

Begge barna har vært toppidrettsutøvere på videregående. Oppfølging og tilrettelegging har vært livet vårt. En til håndball, og en til snowboard. Som foreldre ønsket vi begge å følge opp, og det var ikke mye rom for egentid. På et tidspunkt, var jeg så sliten, og hadde så mye smerter at smertestillende ble min venn. Jeg ble operert i skulderen (tre ganger), men smertene ga seg ikke. Jeg ble nokså desperat, og merket at jeg ble avhengig av smertestillende. Jeg jobbet delvis, og arbeidsgiver tilrettela gang på gang. Jeg opplevde at jobben var et fristed for meg, og da jeg en dag satt på kontoret til fastlegen, og han faktisk spurte hva jeg trengte, spratt det ut av meg; «Sykemelding fra familien min!» Jeg falt i skamgråt, men legen så meg, og sendte meg på 4 uker rehabilitering på Unilabs i Hokksund, i 2017. Der fikk jeg noen gode verktøy, som å finne tilbake til egne hobbyer (riding og foto), som gir egentid. Samtidig ble begge barna veldig syke av kyssesyken, med påfølgende utmattelser og karakterras, og  de måtte begge gi opp drømmene sine. Og mange vet nok, at man ikke er friskere enn sitt sykeste barn … (De har det bra i dag 🙏)

Hvem er jeg?

Da ungene flyttet ut, visste jeg ikke hvem jeg var lenger. Jeg var plutselig en sliten, sinna, middelaldrende «kjerring», med mangeårige smerter i ledd, muskler, mage og hjernetåke. Vondtene og ubehaget fortsatte, til tross for egne hobbyer. Jeg trente, gikk turer, spiste det jeg trodde var riktig… Jeg prøvde lykkepiller og psykolog, men hadde likevel, mange ubesvarte spørsmål. 

Jeg hadde en uro som tappet meg, og i min alder, blir det også skyldt på overgangsalder. I møte med mennesker, og med oppgaver jeg bare «måtte» gjøre, har jeg følt på press i brystet, og en klump i magen. Når jeg burde sagt nei, men følte jeg måtte si ja! Grenseløs.  Dårlig samvittighet, skam, frykt, sorg og sinne har fylt meg. For å fjerne disse «vondtene» hadde jeg et stort behov for å trene og bevege meg, men dette tappet meg. Og når alle blodprøver var fine, og jeg fremsto med et «ordnet ytre», var det jo bare å ta seg sammen. En følelse av en desperant som sugde energien fra meg (Harry Potter referanse). Jeg jobbet etterhvert redusert, fikk delvis uførepensjon fra SPK, og hadde ikke tro på at jeg skulle klare å komme tilbake i fulltidsstilling. Jeg sammenlignet meg med andre som fikk til «alt», og følte meg skikkelig mislykket, og verdiløs. 

Fra min dagbok 08.04.2022;

«Energinivået mitt er på berg- og dalbane for tiden, og det er veldig slitsomt. Jeg klarer ikke å gå veldig lange turer, men jeg klarer å jobbe. For meg så er jobben min viktig, og jeg har et ønske om å komme meg tilbake i full stilling. Det er mitt mål. Da må jeg ta meg selv på alvor, og bruke energi på det jeg ønsker å prioritere. Jeg merket også i dag at jeg fungerer bedre i litt mindre tempo, og kroppen respondere på det. Jeg har mindre vondt og legger meg uten smertestillende. Det er en seier. Jeg har hørt på Josh Stinton som viser til gode vaner. Jeg skal lage mine egne vaner, og jeg er allerede i gang med noen. Blant annet journalføring/dagbok. Å skrive til man er tom… vi har alle et lager å skrive fra og det å sortere tankene og bare få det ned er viktig. Den dagen vi dør, skal det være tomt…. I tillegg har jeg selv alle svarene. Jeg har hele mitt liv lett etter svar hos alle andre, mens svarene har jeg jo selv. Jeg skal stå for mine behov og mine ønsker. Det er min vei. Dette skal jeg også formidle til mine barn og få de til å stole på sine evner og muligheter. Jeg hadde en god dialog med barna i dag, og det var godt. Både å si hva jeg har angrer på, og beklaget. Jeg har gjort det jeg kunne, ut i fra mine forutsetninger, men det har ikke vært godt nok for mine barn. I disse dagene har et vennepar flyttet, og jeg ønsket å hjelpe til med å flytte, men har ikke hatt fysikk til det. At jeg faktisk har satt mine behov før andres, har gjort meg godt. Jeg vil derfor få en bedre dag i morgen, fordi jeg sa nei. Jeg sa ja til meg selv.»

Jeg forsøkte å ta meg sammen, men kroppen skrek til meg. Til slutt orket jeg ikke å være sosial, eller å gjøre mer. Jeg var sur og lei, og følte ikke jeg bidro lenger. Jeg så ikke egen verdi. Da stilte jeg også spørsmålet om meningen med livet. Hvem kunne fikse meg, liksom? 

Hva gjør du med det?

Jeg som hadde tatt så mye ansvar, gikk rett inn i den såkalte offerrollen. Jeg skylte på andre, for mine plager og min uro. Og i offerrollen var det lite hyggelig å være. Det var som en mørk sky som hang over meg. Jeg kjente ikke meg selv igjen. En venninne spurte; «Hva gjør du med det?» og en annen viste meg kurset til Destinasjon Glede. Dermed begynte endringene. Jeg trengte selv å ta tak… steg for steg. Jeg begynte å ta Personlig ansvar! 

Egoistisk eller autentisk?

De siste årene har jeg derfor vært på en selvutviklingsreise og Destinasjon Glede var startskuddet for meg. https://www.destinasjonglede.no

 Det har tatt tid, tillit og tålmodighet. Men med små steg, og ved å ta meg selv på alvor, og finne ut av hva som er riktig for meg, har jeg begynt å sette grenser, lytte til egne behov, og da også funnet min integritet.  Noen har ment at det er egoistisk. Jeg sier tvert om. Om jeg ikke har det bra, har heller ikke de rundt meg det bra. Å være bevisst egne behov, og valg jeg kan ta, for å ha energi for andre, gir ringvirkninger. Egentid og egenkjærlig har gjort meg frisk. Jeg har funnet ut hvem jeg er, og hva jeg vil, slik at jeg kan hjelpe andre. Er det egoistisk? 

Gode hverdagsvaner

Bevisste tanker, følelser og handlinger, gir gode hverdagsvaner. Jeg har tatt denne reisen selv, og har opplevd enorme forandringer. En kropp som takker meg, og energi, glede og lyst som jeg hadde i ungdommen (nesten ihvertfall).

Kosthold, aktivitet (jeg trengte å begrense trening, ikke øke), hvile/søvn, lære litt hver dag, begrense alkohol og sosiale aktiviteter, til rolige turer og tilstedeværelse..

Ønske om å lære 

Etter det første året på Destinasjon Glede, og de små endringene jeg hadde gjort der, for å få det bedre, hadde jeg energi nok til å komme tilbake i full jobb. Jeg ønsket også å forstå det som skjer i oss når vi blir bevisste på det vi selv kan gjøre for å få det bedre, ned på cellenivå. Jeg har derfor tatt en utdannelse innen Prestasjonspsykologi og coaching, (våren 2025 ved Active Education/UINN) og en treårig utdanning som EQ terapeut (2023-2025 ved EQ Institute). Dette ved siden av fulltidsjobb og helproteseoperasjon i kneet. Det er mulig, selv i menopausealder… 

Master i realkompetanse

Å finne ut at den eneste som kan fikse meg, er meg, har vært en spennende, tøff, berikende reise. Jeg har fått hjelp av terapier og coaching, utdannelser, bøker, refleksjoner og innsikt. Det har vært en skikkelig berg- og dalbanetur. Slik livet også er. Jeg har tatt en master i realkompetanse! 

Å anerkjenne - og bearbeide følelser i egen historie, revurdere sannheter og bruke personlig språk (EQI), er nødvendig for å forløse begrensninger. OG se hva det egetlig handler om. Jeg har tatt stegene på stien, og fått en indre drivkraft til å hjelpe andre. 

TIlstedeværende

Jeg kan være tilstedeværende, lyttende, og ta andre på alvor, på en helt annen måte en før, for å få andre til å se eget potensiale, eie egen historie, og se mulighetene.  

Det er jeg takknemlig for. Og takknemlighet, det overskygger bekymringer i livet. 💖

Om du vil kan du kan lese mer om min reise ved å kopiere og lime inn lenkene under. Disse tar deg til artiklene i Oppegård Avis, Norsk Ukeblad (Klikk) og EQ Institute.

EQ Institute:

Norsk ukeblad/ Klikk.no 

Oppegård Avis

Om du kjenner deg igjen, har jeg gode verktøy for å starte din utviklingsreise.  Ta kontakt om du ønsker en prat. Kontakt

Egentid for meg kan være isbad, riding eller tur i skogen. Her er det rom for pust, egne tanker og ro. Her kommer tekstene på bloggen til meg, og kreativiteten min får blomstre. Energien som tilkom, fikk meg tilbake i full stilling, og ga meg rom for å utdanne meg. Jeg har latt meg inspirere av andre som har tatt reisen før meg. Og det er mange! Det gir ringvirkninger å ta seg selv på alvor. 

Har du rom for egentid, der du bare kan være deg? Verdier

Her fra 3. klasse oppgavelevering på EQ Institute .- «Kjærlighetstanken» Blogg

Jeg er medlem av NEQ