Nervesystemet - usynlige gavepakker

Våre usynlige sår

Det slo meg her, da jeg var på konferanse og hørte på en psykiater som fortalte at nesten ingen som opplevde 22. juli på nært hold, sitter igjen med store traumer. Flere fikk amputert kroppsdeler, og har store synlige arr. Den omsorgen hele landet viste, og det apparatet som var tilstedeværende for den enkelte, var helende for mange i prosessen etterpå. De ble sett. De ble hørt. Og de ble tatt på alvor i en høyst dramatisk «nær døden»- opplevelse. Det var ingen som stilte spørsmål, eller dømte i situasjonen. «Alle» var tilstedeværende og støttende.

«10 kniver i låret!»

Uten sammenligning for øvrig, men da jeg var syv år gammel, fikk jeg en speiderkniv i gave. Mamma var så lei av at jeg stjal smørekniven for å spikke meg seljefløyter av furupinner jeg fant på bakken… Jeg ble så glad for kniven, jeg fant en pinne og satte meg på et lavt gjerde foran blokka. Først begynte jeg å spikke mot magen min! Pappa sto på terrassen og ropte ned til meg; «Spikk fra deg!» I det jeg dro det første draget fra meg, med den sylskarpe, nye, kniven, spikket jeg meg, rett ned i låret. Den lyseblå snekkerbuksen jeg hadde på meg ble blodsprengt, fra topp til tå. Jeg dro kniven ut, og kastet den fra meg, med fare for å treffe en venn, (traumatisk for ham- det tror jeg virkelig!). Mamma og pappa kom løpende, og det ble en haste- tur til legevakta. 

Jeg husker at mamma trøstet meg, og vugget meg i baksetet. Jeg lurte på om det fantes små kister på sykehuset. Hun kunne berolige meg, og sa at jeg ikke skulle dø. Kirurgen sa det var godt jeg var så lubben, ellers hadde kniven gått rett igjennom benet. Jeg trengte å bli sydd inne i benet, og mange sting utenpå. Jeg kom fra den opplevelsen, uten «varige mén». I stedet var jeg veldig stolt av ett nokså stort arr på låret, og ble kalt «hun med 10 kniver i låret!». Jeg ble sett. Jeg ble hørt. Jeg opplevde stor omsorg og ivaretakelse fra mine foreldre, og alle rundt meg.

«Gavepakke 1»

En annen historie går tilbake til da jeg var fem- seks år. Jeg husket den ikke før den ble et minne fra kroppen min, i EQ terapi. Det var julaften og jeg er nokså sikker på at jeg gru/gledet meg til både julenisse og gaver, og være sammen hele den omsorgsfulle famlien min, og min lille, fine, kusine, som da var tre år. Det som kom til meg, var at jeg ble fortalt at jeg måtte passe på henne. Hun som var høyt og lavt og «hadde lopper i blodet». Selv var jeg rolig, og «oppførte meg pent». Jeg trodde jeg måtte det. Og om jeg gjorde det, var jeg jo flink pike. Og da likte jo de voksne meg. Men som lite barn, var jeg nok usikker i hvordan jeg kunne passe henne. 

I alle senere sosiale sammenhenger, har jeg følt at jeg måtte passe på. Det satte seg som et et ubevisst mønster. Det satte seg i nervesystemet mitt. Jeg ble en «people pleaser». Jeg ble hun som hjalp til. Hun som tok initiativ. Hun som alltid sa ja, og som smilte. Det ble meg. Jeg fikk en identitet bygget på forventninger. Jeg mistet min egen integritet over tid. Og over mange år, ble jeg selvutslettende. Jeg bare gjorde, for å blidgjøre og bli likt. Men inne i meg, var det uro og stadig flere smerter og symptomer på at noe var galt. I terapien s¨å jeg at mine ubevisste mønstre, handlet om at jeg var utmattet av å ta ansvar. Og ha kontroll. Jeg trengte å bli bevisst meg selv, og det jeg egentlig har behov for. For å slippe kontrollen, og for å hele.

Kjenner du deg igjen?

Dette er ikke unikt for meg. Jeg tror faktisk det er sånn for de fleste. Men det er ikke nødvendigvis riktig for oss, fordi det gir oss symptomer, når vi går på akkord med oss selv.

Vi er alle ulike; med ulike familier, forutsetninger, bakgrunn, oppdragelse, opplevelser og egen historie. Og derfor har vi også forskjellige sår fra avvisning i barndommen. Det finnes ingen vanskelige barn, bare barn som har det vanskelig. Det omvendte av kjærlighet er ikke hat, men avvisning. 

Følelsene våre setter seg i nervesystemet vårt, og videre ut i kroppen, om vi ikke får bearbeidet de. Å undre seg og spørre inn til det som er sårt, og følelsene rundt det, kan være det som skal til for å hele. For å forstå oss selv, og for å bygge selvfølelse igjen, trenger vi å være sårbare. Og ha troen på egen historie, og eie den. Og egen sannhet. Da finner vi tilbake til vår egen intetgritet. 

Usynlige tegn

Nervesystemet vårt reagerer både på ytre sår, og indre sår. «Alle vet» at om vi ikke behandler et ytre sår, kan det bli infeksjon og alvorlige komplikasjoner. Vi legger ikke lokk på et åpent sår. Vi tar det på alvor. Nervesystemet sier i fra; med temperatur, CRP og blodtrykk. Et indre sår trenger vel så mye pleie, omsorg, medfølelse og trøst og ikke minst behandling for å heles. Ellers vil det vise seg som symptomer i kroppen. EQ terapi er en måte å møte følelser på. Og få det bedre.

Å gjøre andre til lags betyr selvutslettelse over tid

Vår opplevelse av stress og emosjonelle sår er nært knyttet til hvordan nervesystemet vårt fungerer. Det autonome nervesystemet, som regulerer kroppens reaksjoner på stress, har to hoveddeler: det sympatiske og det parasympatiske nervesystemet. Det sympatiske systemet aktiveres i møte med stress, noe som forbereder kroppen på «frys, slåss, flukt eller å gjøre andre til lags»-responsen, ("fight or flight, freeze or fawn"). Dette kan føre til fysiske symptomer som økt hjertefrekvens, svette og muskelspenninger – reaksjoner som kan oppleves som ubehagelige og overveldende. Om dette ikke blir regulert eller bearbeidet, vil det gi utslag i symptomer over tid. Det hjelper ikke å ta seg sammen! 

«Gavepakke 2»

Når vi står overfor følelsesmessige indre sår, som de vi ofte opplever i nære relasjoner, kan det sympatiske nervesystemet aktiveres, selv i egne tanker om avvisning eller konflikt. Det kan være noe noen sier, eller gjør. Det trenger ikke å være noe vondt, men kroppen reagerer med indre uro, frustrasjon, sinne, sorg. Og så kan vi begynne å skylde på «den andre»; og dømme. Dette kan forsterke følelsen av å ha dype, åpne sår som stadig blir revet opp, særlig i stressende situasjoner som familierelasjoner i høytiden. De emosjonelle "gavepakkene" vi møter i slike settinger kan trigge tidligere minner, som fra barndommen, noe som fører til en intens stressrespons. Om vi tar oss sammen, og legger lokk på følelsene, setter de seg i kroppen. Gabor Maté sier sågar at vi kan utvikle sykdommer, autoimmune lidelser og annet. Mine kilder

Å bearbeide hjelper

I kontrast til dette fungerer det parasympatiske nervesystemet som kroppens "hvile og fordøyelse"-system (rest and digest). Når dette systemet aktiveres, kan kroppen begynne å helbrede og roe ned. Å lære seg teknikker for å aktivere dette systemet, som dyp pusting, meditasjon eller trening, kan hjelpe oss med å håndtere stress og følelser bedre. (Overdreven aktivitet kan føre til en avhengighet - les Flight!) 

Dette kan bidra til at vi opplever ro en liten stund, selv når gamle sår blir berørt i krevende situasjoner. For at skorpen på disse sårene, ikke skal rives av igjen og igjen, trenger følelsene å bearbeides. Det som skjer i deg, det handler om deg. Jeg vet at du har sannheten i deg, og jeg kan hjelpe deg å se på de indre sårene. Vi kan sammen se på hva du trenger, for å få en vedvarende indre ro, og mindre symptomer på at «noe er galt» eller ensomhetsfølelsen.

Vær undrende og tilstedeværende

Ved å forstå hvordan nervesystemet påvirker våre emosjoner og reaksjoner, kan vi begynne å se på indre sårene med større medfølelse, uten å dømme. Vi kan lære å gi oss selv den trøsten og støtten vi trenger, og dermed kunne håndtere de "gavepakkene" som livet kaster mot oss, med større styrke og ro. Med selvinnsikt, kan vi med egenomsorg bygge selvfølelse. Og med økt selvfølelse, føles det ikke så vanskelig å møte «gavepakkene» i jula. Det kan faktiske være litt spennende å være undrende til de. Se de. Lytte til de. Og ta de på alvor.

Om du er klar for å åpne en «gavepakke» før jula setter inn, er jeg her for å være støttende og undrende i prosessen. Kontakt