Kjærlighetstanken

«Jeg hadde masse å gi, men med årene, mindre og mindre. Det ga seg utslag i kroppslige symptomer, smerter og utmattelse. De siste årene har jeg innsett hvor viktig det er å gi kjærlighet til seg selv, for å kunne være der for mine!»

Kjærlighetstanken!

Kjærlighet er en energi som former våre liv. Nylig ble jeg minnet på dette da jeg så et bilde av en liten gutt som spurte sin mor som bar tunge byrder: "Hvordan klarer du det der?" Morens svar var enkelt og ekte; "Kjærlighet."

Det fikk meg til å reflektere over min egen barndom, da jeg ble fylt med energi og kjærlighet fra mine foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, og andre relasjoner. De fylte min kjærlighetstank til randen. På den måten lærte jeg at kjærligheten skulle gis.

Samtidig tolket jeg noen situasjoner som ble til mine sannheter. Som at jeg måtte gjøre meg fortjent til denne kjærligheten. Jeg vet at dette ikke var hensikten fra mine relasjoner. Men sånn ble det for meg. Og det satt seg som mønster hos meg. Begrensende mønster, og verneskjold. 

Blidgjørende «people pleaser»

Jeg visste ikke hva godt jeg kunne gjøre for andre. Jeg opplevde at andre var viktigere enn meg, og om jeg ikke kunne gi eller gjøre godt nok, så ville jeg bli mislikt, og miste tilhørighet. På den måten tømte jeg denne kjærlighetstanken, litt etter litt. For jeg glemte å fylle på selv. Jeg glemte å ta i mot av de som faktisk ville gi. Det var jo ikke så farlig med meg….

Jeg hadde masse å gi, men med årene, mindre og mindre. Det ga seg utslag i kroppslige symptomer, smerter og utmattelse. De siste årene har jeg innsett hvor viktig det er å gi kjærlighet til seg selv, for å være der for mine. Ubetinget! Vi har ofte en tendens til å gi av oss selv til andre, uten å huske å fylle vårt eget hjerte med kjærlighet.

Det er som å bruke oksygenmasken i et fly; vi må først sørge for å ta vare på oss selv før vi kan hjelpe andre. Det gir ringvirkninger.

Betingelsesløs kjærlighet

Kjærligheten jeg har mottatt fra familie og venner har gjort meg sterk, og jeg ønsker å gi den kjærligheten tilbake. Uten betingelser. Dessverre tror jeg nok også mine barn opplevde betinget kjærlig fra meg. Min oppførsel da de ikke gjorde slik jeg forventet, ble dømmende. Og det satt seg hos de. At de opplevde å ikke være gode nok og til og med avvist da de gjorde det de følte og tenkte var riktig, gjør vondt å tenke på i dag. Da de gråt for noe jeg mente var tull. Da jeg ba de gå på rommet og tørke tårene, i stedet for å trøste de. Da jeg sa at «ingen føler sånn» eller «ta deg sammen, det går over», «kom ut når du er blid», «vær flink pike!» eller «store gutter gråter ikke!»… Setninger som er helt vanlige å si. Men vanlig betyr ikke at det er bra. Disse setningene har igjennom generasjoner gjort noe med oss. For mange har disse setningene blitt sannheter om at følelser var noe som måtte skjules. En skam å gråte. En skam å sette ord på følelser. En skam å være seg selv…. 

Jeg vet nå at mine barn, og jeg selv, hadde trengt noe annet i ulike situasjoner. Mine barn hadde trengt at jeg møtte de i følelsene, og ikke avviste de. Mine barn hadde trengt at jeg var voksen. Jeg var ikke voksen nok, for å møte mine barn. For jeg visste ikke selv hvordan jeg kunne møte de. Disse følelsene de kjente på, var ukjente for meg å håndtere og regulere. For jeg klarte ikke å regulere meg selv.  

Jeg vet bedre nå; Alles følelser er alles å eie. Sårbarhet, åpenhet og ærlighet - å bli elsket for den du er. Å være autentisk, og ikke ta på masker eller spille roller, i frykt for å vise hvem du egentlig er. 

Gi selvkritikeren sparken

Selv har jeg ofte følt at jeg ikke har vært god nok til å gi tilbake. Jeg har sammenlignet meg med andre, og de begrensningene har holdt meg tilbake. Men jeg ser nå at de fleste mennesker har hatt lignende erfaringer; de streber etter å gi kjærlighet til andre, men glemmer seg selv. De glemmer sin egenverdi. De sammenligner seg. Bekymrer seg. Dømmer seg selv. Selvutslettende, etablerte sannheter fra barndommen, som verken er bra for hver og en, og da heller ikke relasjonene våre. Det blir et rollespill i relasjoner. 

Det er lett å miste seg selv i ønsket om å være god nok, perfekt nok, flink nok. Det er nok nå, av flinke piker, og store gutter som ikke gråter. Spesielt når vi glemmer å gi oss selv den samme omsorgen. Den ubetingede kjærligheten vi fikk som barn er som en tank som stadig trenger påfyll. Men hvordan? 

Når vi bare gir ut, uten å fylle på, blir vi tomme. Det blir et hulrom, med ubehagelige følelser som banker på. Et hulrom som «fylles» med byrder som lokk, steiner, kjetting, metall, skyer. I ulike farger og former. Tunge, lette og trykkende… følelser som vi kanskje ikke vet navnet på, men som er ubehagelig i kroppen. Følelser som setter seg i kroppen som smerter, betennelser og symptomer. 

Hjernen vår er formbar 

Å annerkjenne er bra det, men å faktisk gå i dypet, og bearbeide følelser i terapier, og se hva det egentlig handler om, er en måte å fylle på tanken. Når vi ser hva vi egentlig hadde trengt, i stedet for å ta oss sammen, og gi oss dette, kan vi endre måten vi tenker på- vi kan reprogrammere hjernen. Men å finne det vi egentlige trengte da, og faktisk trenger nå, handler om å ta seg selv på alvor, er vanskelig alene. I EQ terapier kan vi se på det sammen. 

Jeg er takknemlig for å ha funnet måter å fylle opp denne tanken igjen, og omprogrammert hvordan jeg har tenkt. Nå tar jeg følelsene mine, og meg selv på alvor, gir meg selv tid og egenkjærlighet, slik at jeg kan gi det videre til menneskene rundt meg. 

Takknemlighet

Egenkjærlighet og egentid er ikke egoistisk. Det er nødvendig for å ta vare på nære relasjoner. Enten om du er pårørene, har en diagnose eller står i stormer i livet. 

Jeg er så takknemlig for kjærligheten jeg har fått fra mine relasjoner, og de gode ordene mange har sagt fra barndommen. De som jeg ikke trodde på. De ordene jeg ikke trodde jeg var verdt. De ordene jeg har gitt til andre, som jeg har ment, fra hjertet, har jeg ikke turt å si til meg selv. Nå vet jeg bedre! Det er mulig å få det bedre. Takknemlighet er et sted å starte. Takknemlighet tar nemlig plassen til bekymringene. Og da begynner vi å velge bevisst mot det som gjør godt. Hver dag. 

De gode ordene du ville gitt til dine nærmeste, si disse også til deg selv. Fordi du er verdt det! Vit det! Si det! Del det! Ubetinget. Du er kjærlighet. La oss sammen skape et fellesskap hvor kjærligheten flyter fritt, både til oss selv og til hverandre, betingelsesløst. 

La oss fylle på kjærlighetstanken sammen. Og vet du - det er helt gratis❣️