Egne forutsetninger, i arbeidslivet

Vi gjør alle så godt vi kan, til enhver tid, ut fra egne forutsetninger! Det er ikke nødvendigvis godt nok for oss selv, eller våre næreste relasjoner.

Våre forutsetninger er alle like ulike, som vi er like ulike mennesker! Forutsetningene våre springer ut fra barndom, familie, venner, utdannelse, jobb, traumer og livets opplevelser. Både positive og negative. Ut ifra de forutsetningene vi har, lager vi oss også sannheter, og dine sannheter er ikke nødvendigvis lik mine sannheter. Selv søsken har ulike sannheter om egen oppvekst. Vi tar beslutninger og «gjør», ut ifra disse forutsetningene. Og jeg tror, at alle mennesker gjør så godt de kan, ut ifra egne forutsetninger. Det er imidlertid ikke alltid godt nok for oss selv, eller våre relasjoner.

Verdier som ærlighet, respekt, tillit, åpenhet og gjensidighet er viktige, om kommunikasjonen skal bli god. Det kan imidlertid oppleves feil, dersom egne forventninger er annerledes, enn de forutsetningene andre har. Ta et eksempel; Ola sliter med å innfri på jobben. Han opplever at egen kompetanse ikke oppfyller de kravene som forventes.

Krav og kompetanse/kapasitet kan være ubalansert. Et hav av forventninger som ikke er tilpasset nåværende forutsetninger, kan medføre en følelse av stress og prestasjonsangst. Dette kan medføre en følelse av skam, sinne og sorg, om han ikke opplever å leve opp til det som han selv mener var forventet. Å legge lokk på disse følelsene, kan igjen føre til det såkalte «bedragersyndromet». Og de som har lest tidligere blogginnlegg, vet at mange døyver slike følelser med alkohol, rus, spill eller annen avhengighet. Også annen overdreven aktivitet som trening, porno/sex eller shopping, kan gå utover relasjoner, arbeid og påvirke eget liv.

Jeg tror Ola forsøker så godt han kan, ut fra de forutsetningene han har. Spørsmål er om han ønsker å endre disse. Forutsetninger er dynamiske. De endrer seg med livserfaring. Så hva kan Ola gjøre? I stedet for å drukne sine sorger, og følelse av utilstrekkelighet, kan Ola ta personlig ansvar. Ved å ta seg selv på alvor. Jeg tenker at Ola kan være åpen og ærlig med sin nærmeste leder, og fortelle om sin opplevelse av forventingene. Han trenger å sette ord på hva han trenger, for å innfri disse. Lederen kan lytte aktivt, og møte behovet med det som er nødvendig for å få Ola til å se muligheter. Åpne og reflekterende spørsmål kan hjelpe; «Hva har du behov for?»

Når vi tørr å være sårbare, og faktisk blir møtt i det, vil forandringer skje. Ola vil føle seg tatt på alvor, sett og hørt. Med det kommer ønske om å tilegne seg kunnskap og kompetanse, og få nye forutsetninger til å prestere. Han kan ta kurs, få andre oppgaver, støtte og tid. Det tror jeg gir Ola motivasjon til å endre seg, og til å ønske å gjøre mer av det som forventes. 

Når Ola er undrende, lyttende og nysgjerrig på andres sannheter, kan han faktisk lære noe av det. Ved å ta personlig ansvar kan han oppleve å lære og mestre, og arbeidsgiver får en medarbeider som er under utvikling. 

Ved å være åpen og ærlig om sine utfordringer, vil han mest sannsynlig også bli tilpasningsdyktig, for han ser at når endringer skjer, så skjer utviklingen. Med utvikling oppstår mestring. Med mestring oppstår en stolthet, og ønske om å bidra med egen kompetanse. Og da har vi fått en pålitelig og glad medarbeider. Forhåpentligvis.

Om du opplever å ha en aktivitet du tenker går utover arbeid/relasjoner, kan en samtale med Akan kompetansesenter også være å anbefale; https://www.akan.no De har kompetansen rundt forebygging og håndtering av rusmidler og spill i arbeidslivet.