Å være undrende
Har du noen gang hatt et nyttårsforsett? Eller tenkt at du må endre en dårlig vane; «Må gå ned i vekt. Skal slutte å røyke. Bør begynne å trene…»?
Å bruke viljestyrke for å endre vaner fungerer sjelden. Kansje en uke eller 5, men så kommer mønsteret tilbake. Hverdagene, forpliktelsene, og forventningene. Og om det kun er viljestyrken som styrer, så er det nesten dømt til å mislykkes. Sånn var det for meg… kan du kjenne deg igjen? Så hva er da nøkkelen til vaneendring?
For meg ble det selvinnsikt, selvfølelse og selvledelse; et felles ord for det: selvutvikling! Da jeg begynte å bearbeide ufølte følelser og se hva de handlet om i EQ terapier, og ble bevisst egne tanker og følelser, så begynte jeg å handle deretter. Endringene startet! Innenifra!
Når du gjør det du trenger og det du opplever er riktig for deg, så kan du ta bevisste valg og prioriterer deretter. Når du føler at du «må, skal, eller bør» så blir det en forpliktelse i handlingene dine.
Og det er noe med at du gjør, ut fra de forutsetningene du har. Det er gode grunner. Men det er ikke nødvendigvis riktig for deg. Over tid så kan det bli utmattende- og du blir selvutslettende. Å gå på akkord med det som er riktig og viktig for deg, vil over tid, kunne gi deg opplevelsen av å ikke være verdt noe. Om du samtidig har en indre dialog som forteller at du er håpløs, og som ikke får til… så forsterker du et mønster- det blir en nedadgående spiral, som kan slite deg ut. Å ta deg sammen, hjelper kanskje litt… men ikke over tid.
Da jeg selv var dømmende, så tilpasset jeg meg, i frykt for å ikke bli likt for den jeg faktisk er. Da jeg begynte å undre meg over fordommene mine, og hvor de kom fra, så lærte jeg meg å være sammen med de andre som undrer seg. Jeg begynte å stå opp for meg selv. Og for andre. Og da møtte jeg mennesker som tålte meg, for den jeg er. For når vi undrer oss, så lærer vi, og da starter endringene. Jeg har et ønske om at alle blir mer undrende, og mindre dømmende.
Når noen sladrer om andre som ikke er i rommet, still deg selv spørsmålene;
Er et sant? (hvem sin sannhet er det?)
Er det snilt? (vil dette bli sagt om hen det snakkes om var i rommet?)
Er det nødvendig? (hvor tar dette oss?)
«Slik du møter deg selv, slik møter du også andre»
Da jeg selv sluttet å dømme meg selv, og da også andre for det de gjorde, sa og var, så kunne jeg selv være den jeg er. Da får jeg lov til å være meg uten å oppleve at jeg blir dømt i mine følelser. Jeg har gitt min indre kritiker sparken. Og da også andre som sladrer og er kritiske, som ikke har selvinnsikt.
Når jeg bearbeider mine følelser og er undrende til de, lærer jeg også noe. Jeg blir bevisst hva de handler om, og kan velge ut fra det som er riktig for meg. Da tar jeg meg selv på alvor, og kroppen takker meg. Når jeg bare kan være meg, og ikke spille roller for andre. Selv tok jeg på meg en ansvarsrolle for de rundt meg. Please og gjøre for andre. Fordi jeg trodde jeg «måtte». Det ble også et kontrollbehov som ga med symptomer, smerter og utmattelse.
Jeg har jo ikke sluttet å ta ansvar. Tvert i mot. Nå tar jeg ansvar fordi jeg vil, ønsker og trenger det. Det blir en annen drivkraft i ansvaret, og et ansvar med glede. Og det merker de rundt meg. Ihvertfall de som er undrende. 😉
