Å bli tålt for den jeg er

Å bli tålt som meg

Det som tynger meg nå, er følelsen av ikke helt å bli tålt for den jeg er.
Ikke som terapeut, coach eller rådgiver – men som menneske.

Når jeg møter noen med undring og varme, når jeg spør hvordan andre har det,
er det ikke en fagrolle som snakker.
Det er jeg. Et medmenneske som bryr meg om.

Likevel blir jeg noen ganger definert av andre,
som om alt jeg gjør må tolkes profesjonelt, aldri personlig.
Som om medmenneskelighet er en metode – ikke en del av meg.

Det gjør litt vondt.

For min hensikt er god.
Når jeg ser noen som har det vanskelig, banker det på i meg.
Jeg undrer meg. For jeg vil lytte, og tåle det som kommer.
Som menneske.

Jeg vet at spørsmål kan treffe noe urolig i andre.
Sorg, savn, sinne, frykt.
Følelser som har ligget stille, lokket, ubearbeidet.
Og det kan gjøre vondt å bli berørt der.

Men det ubehaget handler ikke om meg.
Det handler om det som lever i den andre.
Det som ennå ikke er blitt møtt eller bearbeidet.

Å få lov til å kjenne etter,
sammen med noen som tåler tårene og stillheten
kan gi rom for bearbeiding.
For lettelse. For energi. For glede.

Og kanskje gjør det det lettere, etter hvert,
å møte undrende mennesker med gode hensikter.

Slik jeg forsøker å være.
Slik jeg er.